NORSARs poengtering av manglende offisielt fagansvar for jordskjelv som naturfare i Norge er interessant og viktig. Men at «kunnskapsgrunnlaget om jordskjelv oppdateres (…) ad hoc og på dugnad fra NORSAR» er rett og slett feil, skriver Lars Ottemöller og Mathilde Sørensen.
Foto: UiB
I en nylig pressemelding tar NORSAR opp spørsmålet om at noen bør tildeles offisielt fagansvar for naturfaren jordskjelv i Norge. Dette er et viktig spørsmål som har vært diskutert mange ganger gjennom årene.
Vi er enig i at Norge som nasjon må ta større ansvar for håndtering av jordskjelvsrisiko, men finner at løsningen som foreslås av NORSAR er mangelfull og neglisjerer overvåkningsarbeidet som er gjort av Norsk Nasjonalt Seismisk Nettverk (NNSN) i mer enn 100 år.
I samme pressemelding påstås det at «kunnskapsgrunnlaget om jordskjelv oppdateres (…) ad hoc og på dugnad fra NORSAR». Det er rett og slett feil, og NORSAR burde som partner i NNSN vite bedre enn å komme med slike påstander.
Vi ønsker i det følgende å beskrive status for jordskjelvovervåkningen i Norge i dag.
En moderne overvåkings-service for jordskjelv består av drift av et nettverk av seismologiske målestasjoner, dataanalyse for å bestemme jordskjelvsparametere (lokalisering, styrke osv.) samt videreformidling av jordskjelvsinformasjon til befolkningen og andre interesserte. I mange land gir styresmaktene ansvaret for å etablere en slik service til en bestemt aktør, for eksempel den geologiske undersøkelse, det meteorologiske institutt, et universitet eller et forskningsinstitutt.
I Norge ble den første seismologiske målestasjonen etablert ved Bergen Museum i 1905 og da hadde allerede Bergen Museum i lang tid samlet informasjon om følte jordskjelv i Norge. Selv om det ikke har vært gitt et klart mandat fra myndighetene, dannet denne første målestasjonen grunnlaget for det seismiske nettverket som senere ble overtatt av først «Jordskjelvstasjonen i Bergen» og senere Universitetet i Bergen. På slutten av 1960-tallet ble det etablert et nasjonalt datasenter for overvåking av den internasjonale kjernefysiske prøvestansavtalen, stiftelsen NORSAR.
I dag har Norge et moderne og relativt tett nettverk av seismiske stasjoner, hovedsakelig basert på finansiering fra Norsk Olje og Gass samt interne Universitetet i Bergen (UiB)-midler til NNSN ved UiB og fra Utenriksdepartementet til NORSAR. Infrastrukturmidler fra Forskningsrådet, gjennom EPOS-Norge-prosjektet har de siste årene bidratt til forbedret overvåking i Nordland og i Arktis.
Som fagpersoner kan vi selvfølgelig ønske oss bedre datadekning, men dagens NNSN gir oss god og pålitelig informasjon om jordskjelvaktiviteten i Norge og de omkringliggende områder. All data fra NNSN er åpent og vederlagsfritt tilgjengelig, og deles med internasjonale partnere.
De fleste seismiske stasjoner er forbundet i NNSN som i dag er etablert som et prosjekt under ledelse av UiB med NORSAR som partner. Både automatisk og manuell dataanalyse brukes ved UiB til å vedlikeholde og kontinuerlig oppdatere en jordskjelvskatalog med rundt 9 000 seismiske hendelser i året. Rundt halvparten av hendelsene er jordskjelv i Norge (på fastlandet, offshore ut til den midtatlantiske spredningsryggen og i Arktis).
Jordskjelvskatalogen er åpent tilgjengelig for offentligheten og til forskning og kommersiell bruk. Universitetet i Bergen driver også en døgnåpen vakttelefon for jordskjelv (55 58 26 17), der folk ringer for å rapportere følte jordskjelv eller få generell jordskjelvsinformasjon.
Data fra NNSN har gitt oss et fantastisk datagrunnlag for å studere jordskjelv i Norge. Forskergrupper i og utenfor Norge har gjennom årene brukt data i en lang rekke studier som har resultert i en rekke vitenskapelige publikasjoner. Publikasjoner om lokalisering, årsaker og egenskaper til jordskjelv i Norge, kunnskap om jordskorpen og mantelens struktur, og risikoanalyser for norske jordskjelv.
Det er fremdeles en lang rekke åpne spørsmål, noen av de jobbes det med i pågående forskningsprosjekter, andre vil vi få mulighet til å undersøke i fremtiden.
Det nåværende seismiske nettverket er på mange måter passende for den tross alt begrensede jordskjelvaktiviteten i Norge. Vi har et relativt tett nettverk av stasjoner av høy kvalitet, som lar oss registrere alle jordskjelv med styrke over M=1 på det norske fastlandet. Vi har flere sterke fagmiljøer rundt om i landet som jobber med data.
Begrensningen i dagens system ligger i manglende finansiering til formidling av kunnskapen vi har om jordskjelv og bedre implementering av den viten i planarbeid, samt manglende offentlig finansiering av risikoanalyser for jordskjelv.
Sistnevnte gjør at dagens byggeforskrifter fremdeles er basert på risikoanalyser som er mer enn 20 år gamle. NORSAR har nylig utviklet et nytt risikokart som en selverklært dugnad. Kartet har vært heftig markedsført for potensielle brukere med løfter om lavere risikoverdier enn i tidligere kart og dermed store besparelser på fremtidige byggeprosjekter.
Utviklingen av et kart som selges for en abonnementspris på 490.000 kr i året kan vel neppe karakteriseres som en dugnad. Markedsføringen kan i beste fall karakteriseres som useriøs.
Jordskjelvrisikoen i Norge kan karakteriseres som moderat, men må på ingen måte neglisjeres. Konsekvensene av et sjeldent større jordskjelv kan være omfattende, med tap av liv og økonomiske tap i milliardklassen. Norge mangler fritt tilgjengelige, kvalitetssikrede kart over jordskjelvsrisiko, noe som ellers er åpent tilgjengelig i mange andre land i Europa.
NNSN er delvis avhengig av finansiering fra industrien, som kan være usikker i fremtiden. Vi støtter derfor ønsket om en åpen diskusjon av hvordan vi i fremtiden kan forbedre det systematiske arbeid for å håndtere jordskjelvrisiko i Norge. Men la oss stoppe promoveringen av egne interesser og heller starte en seriøs diskusjon av hvordan vi som et samlet fagmiljø kan samarbeide for å gi myndighetene faglig fundert, uavhengig og åpent tilgjengelig informasjon på en økonomisk bærekraftig måte.
LARS OTTEMÖLLER og MATHILDE B. SØRENSEN
Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen
