Mer kontinentalskorpe i Arktis

Forskere ved NGU og NTNU har avslørt at Knipovichryggen mellom Svalbard og Jan Mayen er mye yngre enn tidligere trodd. Det innebærer at en større del av området er kontinentalskorpe.

Den grå stiplede linjen markerer Knipovichryggen. Den hvite stiplede linjen i øst markerer den tidligere tolkningen av overgangen mellom kontinental- og havbunnsskorpe. Den røde linjen markerer den nye overgangen. Se større kart nederst i artikkelen. Kartografi: NGU

Knipovichryggen er en del av den midtatlantiske spredningsryggen som strekker seg fra Mohnsryggen sørvest for Bjørnøya og opp til et område vest for Svalbard.

Ryggen regnes som en platetektonisk anomali, da den svinger 90 grader i overgangen til Mohnsryggen sør. Strukturen skyldes at ryggen startet som en sidelengs forkastning som utviklet seg til å bli en spredningsrygg.

Det har lenge vært antatt at spredningen startet i eocen (55,5 – 34 millioner år siden), men tilgangen til gode data fra området har vært begrenset.

Med finansiell støtte fra EPOS/Forskningsrådet, Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Oljedirektoratet, fikk NGU mulighet til å utføre nye flymagnetiske målinger over Knipovichryggen.

Resultatene, som er oppsummert i en sak på ngu.no, viser at ryggen er betydelig yngre enn tidligere antatt (miocen, omtrent 20 millioner år siden).

Det innebærer at havbunnsspredningen har virket over kortere tid, noe som igjen betyr at større deler av områdene rundt Knipovichryggen er kontinentalskorpe, og ikke havbunnsskorpe.

Den grå stiplede linjen markerer Knipovichryggen. Den hvite stiplede linjen i øst markerer den tidligere tolkningen av overgangen mellom kontinental- og havbunnsskorpe. Den røde linjen markerer den nye overgangen. Kartografi: NGU

Kontinentalskorpen er strekt og vesentlig tynnere enn skorpen i tilgrensede områder. Uregelmessige magnetiske anomalier tyder videre på at den er gjennomsatt av magmatiske intrusjoner.

NGU-forskerne hevder det er viktig å følge opp dette arbeidet med moderne flymagnetiske målinger når utforskningen etter hvert forflytter seg inn i Polhavet.

De skriver videre at den nye alderen for åpningen og varierende spredningshastighet langs ryggen gjør at landhevingen i Barentshavet i neogen kan ha en sammenheng med Knipovichryggen. Også de mange kvartære forkastningene på Nordkalotten kan være tilknyttet åpningen.

Arbeidet ble publisert i tidsskriftet Geophysical Journal International og er skrevet av Marie Andrée Dumais, senioringeniør ved NGU, som skal forsvare sin PhD-avhandling ved NTNU, Laurent Gernigon, Odleiv Olesen, Ståle Emil Johansen (NTNU) og Marco Brönner.