Verden gikk nesten av hengslene da vi i 2009 feiret 150-årsjubileet for Charles Darwins publisering av Artenes opprinnelse og dermed la grunnlaget for evolusjonsteorien. Det var fortjent, for Darwins teori har utvilsomt hatt stor betydning for forståelsen av livets utvikling.
Derfor er det litt underlig at et annet betydningsfullt jubileum nesten blir forbigått i taushet. Vi snakker om at det er 100 år siden den tyske geofysikeren Alfred Wegener lanserte teorien om kontinentaldrift. Denne har utvilsomt hatt stor betydning for forståelsen av Jordens utvikling.
Vi skal ikke bruke mye plass på å spekulere i årsakene til denne diskrimineringen. Men kanskje har det noe å gjøre med at biologi fortsatt fenger mer enn geologi. Eller kanskje har det å gjøre med at geologene rett og slett ikke har sett sin besøkelsestid for å skape interesse rundt en av naturvitenskapenes største oppdagelser.
For teorien om kontinentaldrift er en stor oppdagelse. I 1912 hadde ikke Wegener muligheten til å forstå hvorfor kontinentene delte seg opp og flyttet seg rundt på kloden i forhold til hverandre. I dag har vi derimot en fullt utviklet teori å forholde oss til: platetektonikk. Den forteller hvorfor kontinentene flytter på seg, men ikke minst hjelper den oss å forklare en uendelig mengde geologiske og geofysiske fenomener som tidligere ikke ble forstått.
Teorien om platetektonikk danner også grunnlaget for anvendt geologi. Forståelsen av spenninger i fjellet, malmforekomster så vel som olje- og gassforekomster tar utgangspunkt i en mengde prosesser som beskrives av den platetektoniske syklusen (se Geokalender 2008).
Alfred Wegener la i 1912 grunnlaget for vår nåværende forståelse av jordklodens dynamikk. Han var langt forut for sin tid, og måtte derfor kjempe en (nesten) ensom kamp for sine revolusjonerende ideer. Det tok faktisk mer enn 50 år før teorien hans ble akseptert.
