I Norge har vi rikelig med vann av god kvalitet. Foto: Morten Smelror.
”Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker», lyder anslaget i Johan Harstads roman ”Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?” fra 2005. Det knapt en bedre åpningssetning i nyere norsk prosa. Mer er det ikke å si om den saken.
I en artikkel i Ukeavisen Ledelse kunne vi for en tid tilbake lese at ikke siden 1992 har verdens befolkning vært mindre bekymret for miljø og klima. Med GlobeScan som kilde kunne avisen fortelle at i 2012 svarte mindre enn 50 % av de spurte i 22 land ”svært alvorlig”, på spørsmålet om hvordan de så på klimaendringer som en miljøutfordring. I følge styreleder i GlobeScan, Doug Miller, har økonomisk krise og manglende politisk lederskap fått folk til å miste gnisten.
Folk flest er naturlig nok mer opptatt av det som ligger nærmest. Undersøkelsen viser at av seks ulike miljøproblemer: luftforurensing, vannforurensing, utslipp fra bil, utarming av naturressurser, tap av artsmanfold, klimaendringer og vannmangel, kommer bekymringen for vannmangel og vannforurensing øverst på listen. En voksen person trenger mellom 2 og 2,5 liter drikkevann per dag, både du selv, den du elsker, og de som du har mindre lidenskapelige forhold til.
I år markerer vi FNs internasjonale år for vannsamarbeid. I vår egen vannoverflod får vi lett et overfladisk forhold til vann. Mange norske institusjoner er engasjerte i ulike prosjekter for å sikre tilgang til vann, og for å sikre bedre vannkvalitet ulike steder i verden. I år bruker vi nær 36 milliarder kroner til bistand. Kun 163 millioner går til vann- og sanitærtiltak.
I et innlegg i Bistandsaktuelt 21. mai i år peker Annette Tjomsland og Jørgen Eiken Magdahl i FIVAS at norsk vann- og sanitærbistand har hatt en nedgang på vel 100 millioner kroner fra nivået mellom 2005-2010. De hevder videre at Norge støtter en usosial vannpolitikk og bidrar en dårlig vannfordeling. FIVAS er bekymret over at Verdensbanken, som er den største eksterne donoren og den ledende rådgiveren ved reform av vanntjenester i Utviklingsland, ser ut til velge løsninger som gir økt privatisering ved reformering og omlegging av offentlige vanntjenester. De mener at en slik kommersiell tilnærming resulterer i høyere vannpriser og vanskeliggjør tilgangen til rent vann for de fattige.
I vår regjerings handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid står det at: ”Norge vil arbeide for at alle skal sikres retten til vann, og for forståelsen av vannressurser som fellesgode”. Norge vil også «fremheve betydningen av å sikre rent vann til en pris befolkningen kan betale”. Kanskje burde vi lytte til de som bekymret, og allokere mer av vår bistandsinnsats inn mot bedring av vannforsyning og sanitærforhold til de som trenger det mest? Det er lett å være enige med FIVAS om at ”en grunnleggende forutsetning må være at vann og sanitærtilgang skal behandles som en rettighet og et fellesgode”.
