Melkøya utenfor Hammerfest huser Statoils anlegg for mottak og prosessering av naturgass fra Snøhvitfeltet. Foto: climateactionprogramme.org
Vi ser at det er svært krevende å finne en måte å finansiere utbygging av de første fullskala CO2-håndterings (CCS)-anlegg i Europa. Mongstad er ikke det eneste prosjekt som har blitt stoppet.
I en nylig publisert artikkel drøfter Ian Temperton fra “Climate Change Capital” (rådgivere innen finansiering av ren energiteknologi) problemstillingen knyttet til hvem som skal betale for CCS.
Han hevder at det ikke er CCS som har vist seg teknisk uegnet som klimatiltak – det er snarere insentivordningene og forretningsmodellen som har feilet.
Det er velkjent at de finansieringsmodeller som EU innførte for å finansiere sine første demo-prosjekter innen CCS har feilet totalt. EU innrømmer dette selv i en “communication” før sommeren i år.
Når det gjelder forretningsmodellen, påpeker Temperton at det er et problem at utslippseieren (eieren av kraftverk, sementfabrikk eller lignende) må forholde seg til kostbar teknologi og en risiko som den ikke har noen forutsetninger til å ha et forhold til (risiko knyttet til lagring av CO2).
Temperton mener at selv om kvoteprisen hadde vært høy og mekanismene som EU har innført hadde fungert, ville fortsatt ikke CCS blitt realisert i betydelig omfang. Spesielt ikke i dagens situasjon der de store kraftselskapene sliter med dårlig økonomi.
En videreføring av denne tankerekken medfører at belastningen for å betale for CO2-utslipp ikke kan ligge hos utslipper, men hos ressurseieren, det vil si kull- og oljeselskapene.
Han kaller det en “ upstream CCS obligation”. Ideen han lanserer er veldig enkel: en selger av fossil brensel må levere et sertifikat som viser at selger kan dokumentere at en CO2-mengde ekvivalent til det CO2-utslipp salgsmengden vil medføre har blitt lagret.
Jeg skal ikke her gå inn på hvordan han tenker seg dette gjennomført i mer detalj – det kan den interesserte leser studere selv.
Argumentene han fremfører til fordel for sin modell er dels teknisk: oljeselskapene er de eneste som har teknologi og erfaring som gjør at de kan håndtere risikoen på en forsvarlig måte.
Dernest forretningsmodellen: historien viser at CCS realiseres der oljeselskapene har et insentiv for at det skal skje. Her det nok å henvise til norsk CO2-skatt som gav Statoil insentiv til å utvikle Sleipner og Snøhvit-prosjektene, samt Shell på tungolje i Canada, investering i CO2-EOR i USA etc.
Følgelig – dersom CCS skal “ta av” må oppdraget utføres av noen som har den rette kunnskap og insentiv for å løse problemet. Slik han fremstiller dette, peker da alle piler i retning av oljeselskapene.
Hva betyr dette for Norge? Hittil har vi produsert og solgt rundt 4 000 millioner tonn (Mt) oljeekvivalenter. Dette tilsvarer utslipp av ca. 10 gigatonn (Gt, milliarder tonn) CO2. Skulle man satt en pris på dette utslippet, kunne denne regningen omtrent tilsvare det vi har innestående på oljefondet.
Foran oss har vi ifølge Oljedirektoratet cirka 6 500 Mt oljeekvivalenter. Dette tilsvarer utslipp av 15 Gt CO2 til en kostnad som vi som olje- og gasseksportør kan bli stilt til ansvar for dersom vi ønsker å realisere disse verdiene.
Litt spøkefullt har noen snakket om at vi skal selge olje og gass “med pant”. Kanskje dette blir realiteter? Er vi klar til å møte en slik utfordring? Pengene norske myndigheter har bevilget til CCS –må sees i lys av dette og kan bidra til å sikre disse verdiene fremover.
