Figur 1. Utvikling av IPCC-sikkerhet for CO2 sin dominerende temperaturkontroll, atmosfærisk CO2 og global temperatur de siste 15 år.
For et par uker siden kom den offisielle utgaven av IPCCs nyeste klimarapport, AR5. Riktig nok var det ikke hele rapporten som ble publisert, men kun den kortere ‘Summary for Policymakers’.
Hovedbudskapet i AR5 er at klimapanelet nå føler seg mer sikker enn tidligere på at den stigende mengde CO2 i atmosfæren er hovedårsaken til temperaturstigningen siden 1950. IPCC opplyser selv en imponerende sikkerhet på 95 prosent for konklusjonens riktighet, men det er dessverre ganske uklart hvordan dette tall er beregnet?
Det kan dog ikke i vanlig forstand være tale om en statistisk sikkerhet, da en slik formodentlig slett ikke kan beregnes for denne komplekse problemstillingen. I statistikk beregnes for øvrig ikke sikkerhet, men usikkerhet.
Det er imidlertid instruktivt å se hvordan IPCCs sikkerhet har vokst jevnt fra 80 prosent til 95 prosent siden publiseringen av AR3 i 2001, sammenliknet med de samtidige endringer av atmosfærisk CO2 og global temperatur de siste 15 år (figur 1 over).
Innlysende nok kan det ikke være relasjonen mellom disse to parameterne som er grunnlaget for IPCCs ekstremt høye sikkerhet, da ingen sammenheng kan sees. Årsaken til de 95 prosent sikkerhet må derfor ligge annetsteds, men hvor?
Det kan heller ikke være temperatursensitiviteten til CO2 som er forklaringen. I tidligere rapporter konkluderes det med at en dobling av atmosfærisk CO2 ville gi et sted mellom 2 og 6 graders temperaturstigning, men i den seneste rapporten er IPCC helt usikker på dette, og unngår derfor å angi en størrelse for sensitivitet.
På den ene siden sier IPCC således i AR5 at de er 95 prosent sikker på at menneskeskapt CO2 er dominerende årsak til oppvarmingen etter 1950, men sier samtidig at de nå er så usikre på CO2 sin faktiske betydning for temperatur, at de likevel ikke kan gi et estimat på denne. Inkonsekvens og forvirring tegner seg hos IPCC, snarere enn logisk konsekvens.
Alle hadde jo forventet at IPCC denne gangen ville ta tyren ved hornene og kommentere grundig på den nåværende temperaturstillstand, som kommer uventet for klimamodellene. Tidligere versjoner av rapporten antydet at dette viktige spørsmålet faktisk ville bli behandlet på seriøst vis i AR5. Men dessverre valgte IPCC i siste øyeblikk bort dette, og valgte i stedet å ignorere det åpenbare misforholdet mellom modell og virkelighet.
Det virker som om IPCC er sterkt forvirret over den manglende temperaturstigningen, og derfor ikke ønsker en debatt om det. Formodningen om at den manglende varmen er forsvunnet i dyphavet er mildt sagt vanskelig å dokumentere med tall, og IPCC er godt vitende om det.
Formodentlig forsøker IPCC å kjøpe seg tid i det håp at den nåværende (for IPCC uforklarlige) temperaturstagnasjonen raskt opphører og avløses av en markant global temperaturstigning i løpet av 1-2 år. Dermed spiller man imidlertid hasard med hele troverdigheten til IPCC.
Hvis temperaturstagnasjonen fortsetter, eller rett og slett avløses av et temperaturfall, vil mange helt miste tiltroen til IPCC som nyttig institusjon.
Årsaken til IPCCs nåværende usikkerhet er sannsynligvis at alle klimamodeller bygger på den antagelse at CO2 er den dominerende temperaturkontroll. Modellørerne har generelt en ubetinget tro på riktigheten av dette, selv om virkeligheten i flere år har meldt tilbake om at noe er alvorlig galt med antagelsen.
Det som er galt er at man har konstruert klimamodeller som utelater essensielle deler av virkeligheten, eksempelvis de naturlige klimavariasjoner. Dermed blir antagelsen om hvordan klimautvikling er i nåtid og blir i fremtid naturligvis helt feil.
Antagelsen om CO2 sin temperaturdominans har for IPCC og mange andre blitt en mental dørvakt som hindrer alternative synspunkter, og har ført til at man i praksis ser bort fra andre forklaringer på klimaendringer. Klimamodellørerne og mange personer knyttet til IPCC er mentalt låst inne i denne feilaktige tankegangen, fordi de bruker så mye intellektuell kapasitet på sine teorier og modeller, at de ikke klarer å komme seg bort fra dem.
Vi må snarest mulig bli kvitt denne ensidige måten å tenke klima på.
