Longyearbyen CO2-lab. Foto: Ingrid Anell
De aller fleste – forskere, politikere så vel som allmennhet – synes å være enige om at Jordas pågående klimaendringer skyldes menneskelig påvirkning. Enigheten er ikke unison, men vi må forholde oss til at «flertallet har rett» – og handle deretter.
Men å lage og forholde seg til en handlingsplan synes å være mer enn vanskelig. I etterkant av at «månelandingen» (heldigvis) ble avlyst, blir det gjennom en stort oppslått artikkel i Dagens Næringsliv (25.9) tatt til orde for at den nye regjeringen bør legge en bedre og mer robust plan for CO2-fangst og -lagring.
Marius Holm (Zero), Johan Hustad (NTNU) og Nils Røkke (SINTEF) argumenterer for seks forskjellige tiltak. Ingen – absolutt ingen – av tiltakene vil imidlertid ha en reell effekt på kort eller mellomlang sikt, og neppe heller på lang sikt. De forklarer selv hvorfor.
I artikkelen heter det at IEA anbefaler at «20 prosent av utslippsreduksjonene frem til 2050 kommer fra CCS». Det betyr, slik det blir påpekt, «fullskala rensing av mer enn 3000 fossilt fyrte kraftverk og punktutslipp».
Det er drøyt 36 år igjen til 2050. Ved å bruke regnestaven finner vi ut at det innebærer at vi må ferdigstille et renseanlegg hver 4.-5. dag. Sammenligningsgrunnlaget er at vi siden midt på 1990-tallet, da injiseringen av CO2-gass over Sleipner-feltet begynte, har bygget et par til, slik de tre forfatterne refererer til. 3 stykker på 18 år. Det er ett hvert sjette år. De fleste vil skjønne at takten på byggingen av renseanlegg må øke mer enn dramatisk om målet skal nås. Alle, unntatt idealistene, vil være enige om at det er umulig.
I det perspektivet er det forstemmende å registrere at Holm, Hunstad og Røkke varter opp med to praktiske tiltak som er milevis fra å dekke det behovet de etterstreber, og fire (!) forsknings-, utdannings- og demonstrasjonsprosjekter som beviselig ikke vil kunne gi noen effekt i overskuelig fremtid. Å klynge seg til ideen om et CO2-fritt Svalbard gjennom fullskala rensing (utslippene fra alle forskerne og byråkratene som flyr opp til Svalbard er ikke medregnet), bare for å vise at det er mulig med deponering (er det noen som er i tvil?), kan for eksempel umulig bidra til å redde verden med den hastigheten de ønsker.
De tre forfatterne kvantifiserer ikke den totale effekten av sine foreslåtte tiltak langs en tidsakse frem til 2050. Det er lett å forstå, for det er som anført ovenfor vanskelig å begripe hvordan tiltakene faktisk skal kunne ha en positiv virkning i dette 36-årsperspektivet. Uansett må vi få se et regnestykke der de viser den årlige økningen i CO2 lagret per år basert på de seks punktene, samt et grovt kostnadsoverslag, før dette kan diskuteres seriøst.
Sitter det én miljøvernaktivist i Oslo og to forskere i Trondheim og drømmer? Ja, det kan virke slik, for artikkelen er skrivebordsarbeid uten politisk og økonomisk realisme, og uten tanke for gjennomføringsevne. Å nevne rensing fra et minikraftverk på Svalbard (som skal dekke behovet til et par tusen mennesker) som ett av seks viktige tiltak, til en horribel pris, demonstrerer poenget fullt ut.
Det er på tide at forskerne skaffer seg et videre perspektiv enn forskningsprosjektene de leder.
