Figur 1. Månedlig global temperaturutvikling ifølge HadCRUT4 siden januar 1850, inntil oktober 2013. Avvik er beregnet i forhold til ‘normal’-perioden 1961-1990.
I september 2013 offentliggjorde det internasjonale klimapanel (IPCC) sin seneste rapport (AR5), eller rettere sagt, i første omgang ble kun et kortfattet og simplifisert ‘Summary for Policymakers’ publisert.
Selve rapporten med den vitenskapelige bakgrunn kommer stykkevis senere, selv om det ville ha vært mer naturlig og tillitsvekkende om disse ble publisert innen sammendraget. Men den valgte fremgangsmåte reflekterer sannsynligvis hvilken målgruppe IPCC mener er viktigst.
Det ser imidlertid ut til at IPCC mener at selv det forenklede ‘Summary for Policymakers’ kan være for vanskelig kost for ‘policymakers’, ettersom de samtidig publiserte et sammendrag av sammendraget. Dette supersammendraget bærer overskriften ‘Headline Statements from the Summary for Policymakers’, og kan lastes ned fra internett (se referanseliste nederst).
‘Headline Statements from the Summary for Policymakers’ er strukturert som en liste med 19 korte ‘statements’ eller konklusjoner som IPCC mener er spesielt betydningsfulle. Dokumentet er trass sin korthet viktig, da mange policymakers og journalister fokuserer på akkurat disse statements, hvilket også avspeiles av ordvalget i mange avisartikler siden september 2013.
Derfor skulle man tro at IPCC har vært ekstra omhyggelig med kvalitetskontroll av disse statements. Dokumentets viktighet understrekes av det forhold at både WMO (World Meteorological Organization) og UNEP (United Nations Environmental Programme) står som underskrivere.
En gjennomlesning av dokumentet gir dog anledning til bekymring for den utførte kvalitetskontroll, da flere av de anførte ‘statements’ enten fremstår som selvfølgeligheter, tvetydigheter, misforståelser eller direkte feil.
Eksemplene herfra er dessverre tallrike, men for korthets skyld fremheves her kun det innledende IPCC-hovedstatement i dokumentet:
«Warming of the climate system is unequivocal, and since the 1950s, many of the observed changes are unprecedented over decades to millennia. The atmosphere and ocean have warmed, the amounts of snow and ice have diminished, sea level has risen, and the concentrations of greenhouse gases have increased.»
Dette innledende statement er spesielt betydningsfullt, da det er det første som leseren møter i dokumentet. Statementet har forståelig nok fokus på oppvarming, det vil si temperatur, da atmosfærens temperatur er et sentralt beregningsresultat for klimamodellene.
Alle de i første hovedstatement nevnte forhold (atmosfæretemperatur, oseantemperatur, snø, is og drivhusgasser) undergår naturlige endringer, så i seg selv gir disse endringer naturligvis ikke grunn til alarm.
IPCC mener imidlertid at nåtidens klimaendringer primært er menneskeskapte, der det i hovedstatementet understrekes at mange av endringene siden 1950 er enestående (unprecedented), selv når de betraktes på en bakgrunn av årtuseners observasjoner.
Det vil si at den globale temperaturstigning etter 1950 ifølge IPCC er ‘unprecedented’, og dermed sannsynligvis menneskeskapt. Dessverre er det egentlig ingen argumentasjon for konklusjonen hverken i selve dokumentet eller i ‘Summary for Policymakers’, så vi må derfor selv se på den globale temperaturutvikling, hvis vi har ambisjon om å vurdere statementets korrekthet.
Figur 1 (over) viser den månedlige, globale temperaturutvikling ifølge HadCRUT4, en av de serier som IPCC legger til grunn for deres vurderinger, og er vel den mest respekterte og derfor mest benyttede blant bakkemålingene. Med IPCC statementet ‘unprecedented’ må man forvente en temperaturstigning etter 1950 som grafisk fremstår signifikant raskere og/eller mer langvarig enn alle andre temperaturstigninger vist i diagrammet.
Av diagrammet ser vi at den mest markante temperaturstigning etter 1950 foregår i tidsrommet 1970-2000, så det må være den som IPCC sikter til i sitt hovedstatement, men det ses også at denne temperaturstigning ikke er bemerkelsesverdig i forhold til eksempelvis temperaturstigningen 1910-1940. Faktisk minner de en god del om hverandre, både med hensyn til omfang og varighet (ca. 30 år).
Det er med andre ord ikke mulig å karakterisere den globale temperaturstigning etter 1950 som ‘unprecedented’, selv innenfor bare de siste hundre år (for å ikke snakke om årtusener), hvilket er i sterk kontrast til det inntrykk leseren nødvendigvis må få fra det offisielle IPCC-hovedstatement i ‘Headline Statements from the Summary for Policymakers’.
Muligens kunne man til forsvar for IPCC hevde at en visuell sammenligning som ovenstående ikke er tilstrekkelig, men at man må se mer detaljert på hvor rask temperaturstigningen egentlig foregår, og på det grunnlag sammenlikne de to periodene.
Figur 2. Global temperaturendring (HadCRUT4) siden 1850 vist som lineær trend beregnet for 10 år. Beregningene er foretatt for et intervall på 120 måneder, som forskyves i trinn av en måned. Resultatet er plottet for intervallmidtpunktet.
Figur 2 viser temperaturendringene siden 1850 som et plott av 10 års lineær trend (IPCC snakker selv om dekadelengde i sitt statement). Vi ser at perioden 1850-2013 har vært karakterisert av mange globale temperaturendringer, både stigninger og fall, men at de to 30-års tidsrom 1910-1940 og 1970-2000 er de mest fremtredende perioder med temperaturstigning siden 1850. Det ses for øvrig også som et kuriosum, at den aller seneste utvikling er i retning av global avkjøling.
Diagrammet (Figur 2, over) viser at 10-års trenden for temperaturstigning kortvarig (omkring 1978) er litt større enn mellom 1910 og 1940, men ikke i et omfang eller varighet så det kan karakteriseres som en signifikant forskjell.
Betrakter man figur 3 (under), der også standardavvik omkring den beregnede 10-års trend er vist blir det helt åpenbart at ingen del av temperaturstigningen 1970-2000 statistisk sett er signifikant forskjellig fra temperaturstigningen 1910-1940. Faktisk kan man ikke engang avvise at temperaturstigningen 1870-1880 godt kan ha vært like så rask eller raskere enn de senere temperaturstiger 1910-1940 og 1970-2000. IPCC’s ordvalg ‘unprecedented’ om temperaturstigningen etter 1950 blir dermed feil og misvisende, når de faktiske forhold tas i betraktning.
Figur 3. Global temperaturendring (HadCRUT4) siden 1850 vist som lineær trend beregnet for 10 år, med henholdsvis ±1 og ±2 standardavvik plottet, ellers som figur 2. Standardavvik er beregnet for samme tidsintervaller som den lineære trend, det vil si 10 år.
Det er overraskende at det innledende og derfor helt sentrale statement i IPCC’s ‘Headline Statements from the Summary for Policymakers’ så enkelt kan vises å være feil. Man kan mistenke at arbeidet med rapporten og hovedstatements har gått for raskt, uten tilstrekkelig god faglig kvalitetskontroll? Man må derfor også frykte at det kan finnes andre alvorlige feil og mangler som har unngått IPCC’s interne kvalitetskontroll, både i hovedstatements samt i ‘Summary for Policymakers’.
En omhyggelig gjennomlesning av ‘Headline Statements from the Summary for Policymakers’ avslører at dette faktisk er tilfellet, men det vil føre for vidt å komme inn på alle eksempler i denne korte kommentar.
Det er imidlertid ubegripelig at en respektert internasjonal organisasjon som IPCC ikke har en faglig kvalitetskontroll som fanger opp slike feil.
Dokumentet ‘Headline Statements from the Summary for Policymakers’ har nå vært i sirkulasjon i snart tre måneder, og er grunnlag for mye informasjon til offentligheten om årsaker til klimaendringer. IPCC ordvalg ‘unprecedented’ fremstår hermed som bemerkelsesverdig ukorrekt i hovedstatementet, ikke minst gitt den alvorlige sammenheng og målgruppene tatt i betraktning.
Man må spørre seg selv hvordan de mange innsiktsfulle forskere tilknyttet IPCC har oversett et forhold som er synlig for alle ved en rask visuell betraktning av figur 1?
Det er neppe heller sannsynlig at feilen totalt er oversett av alle IPCC-forskere; forklaringen er nok av velkjent psykologisk natur: For mange er ønsket om å være politisk korrekt mer tungtveiende enn ønsket om å være vitenskapelig korrekt. Dermed blir den politiske kvalitetskontroll ved IPCC naturligvis viktigere enn den vitenskapelige kvalitetskontroll.
Historien viser at slik går det dessverre ofte, når politikk og vitenskap sammenblandes: De politiske hensyn blir rask de dominerende. Ikke minst derfor er IPCC i bunn og grunn en farlig konstruksjon for den fri forskning. I tillegg er IPCC allerede nå et dyrt bekjentskap for oss alle, og øyensynlig har IPCC planer om å bli ennå dyrere. Der er god grunn til ettertanke.
Vitenskapelig sett er den logiske konsekvens av de ovenstående betraktninger følgende: Når gyldigheten av betegnelsen ‘unprecedented’ faller bort i IPCC’s første hovedstatement, er det fullt mulig at alle de i dette statement nevnte endringer hovedsakelig er helt naturlige. Det er jo nullhypotesen, og det er uansett den mest enkle forklaring på de observerte endringene.
REFERANSER
