Det er på dager som dette at professorer i geologi føler de har gjort et riktig valg. Et liv med stein ute i naturen, langt fra seismikken på glitrende skjermer, er langt å foretrekke fremfor åtte trauste timer ved datamaskinen. Akkurat da er det ikke så farlig å ikke ha en fast kontorplass. Bildet er fra en marsdag på Svalbard. Fjellsider med tertiære lag sees i fugleperspektiv. Foto: Halfdan Carstens
Høstmørket henger fortsatt tungt over Blindern. Men på de lune kontorene på Institutt for geofag i den staselige bygningen i Sem Sælands vei 1, er det lyst og trivelig. «Her må det være godt å være professor», tenker jeg, mens jeg spankulerer nedover gangen i 1. etasje.
På et av kontorene sitter en gammel kjenning. Jeg banker forsiktig på døren – den er åpen – og stikker hodet inn. «Så fint og ryddig du har det», kommenterer jeg, vel vitende om at ikke alle kollegaene hans kan være bekjent av det samme (men dem om det).
Han smiler lurt tilbake. Men de velmente ordene synker ikke helt inn. «Det er bare det at dette er ikke mitt kontor, og det er ikke mine bøker som står i hyllene. Det eneste som er mitt er det som ligger oppå skrivebordet her, så som pennene, stiftemaskinen og det andre smårusket, også pappkassene der borte i hjørnet, da».
Du verden.
Professoren sitter på lånt kontor. Han har ikke sitt eget krypinn på det stedet han er ansatt. Han har ikke noe sted, bortsett fra på roterommet hjemme hos seg selv, hvor han kan stable bøker, artikler og annet som han bruker i den viktige jobben han gjør.
Viktig, ja. For han er en av ganske få som fortsatt er interessert i å undervise og forske med basis i sin lange, geologiske erfaring. For blant annet å utdanne den store mengden med petroleumsgeologer som landet vårt trenger i oppgaven med å finne og forvalte de enorme verdiene på sokkelen.
Den rasen han tilhører vokser ikke lenger på trær. Vår mann kan, hvis han vil, bare trille på sykkelen ned til Skøyen og velge og vrake i jobber, med tilhørende kontorplass, espressomaskin, kullsyreholdig vann og relax-avdeling. Bedre lønn vil han også få. Man han blir. Fordi han er genuint interessert i geologi, fordi han liker å undervise, og fordi forskningen står hjertet hans nært.
Likevel. I verdens rikeste land burde en professor i geologi kunne få sitt eget kontor. Det burde være en æressak.
