Figure SPM.1 Observed global mean combined land and ocean surface temperature anomalies, from 1850 to 2012 from three data sets. Top panel: annual mean values. Bottom panel: decadal mean values including the estimate of uncertainty for one dataset (black). Anomalies are relative to the mean of 1961−1990. Kilde: Summary for Policymakers, IPCC 2013
Publikasjoner fra FNs klimapanel IPCC er vanligvis karakterisert ved profesjonelt layout og grafisk innbydende illustrasjoner. ‘Headline Statements from the Summary for Policymakers’ er ingen unntakelse herfra, og utgjøres av 19 korte ‘statements’ eller konklusjoner, som IPCC mener er spesielt betydningsfulle. Dokumentet, som i stor utstrekning benyttes av journalister, er elegant oppbygget, følgende en klassisk struktur for opplegg til salg av produkt eller budskap:
- Ved en rekke eksempler motiveres kunden til å mene at han/hun har et alvorlig problem (her klimakrisen).
- Dernest presenteres et produkt (klimamodeller og CO2-reduksjon) som kan løse problemet.
- Avsluttende gis eksempler på hvor pålitelig produktet er, samt hvor galt det kan gå hvis ikke kunden straks benytter seg av dette.
I min forrige kommentar (10. desember 2013) tok jeg for meg det innledende IPCC-statement, hvor det i beste journalistiske stil (start med konklusjon) slås fast at vi alle har et stort klimaproblem, uten sidestykke. En enkel dataanalyse viste dog raskt at denne påstanden er feil (Humlum 10 desember). Deretter følger i ‘Headline Statements from the Summary for Policymakers’ en rekke supplerende eksempler til støtte for den innledende (men feilaktige) påstand.
Et av disse supplerende statements som skal tjene til å overbevise om klimaproblemets store alvor er dette:
• Each of the last three decades has been successively warmer at the Earth’s surface than any preceding decade since 1850.
Figuren over er hentet fra ‘Summary for Policymakers’ (Figur SPM.1), og benyttes til å underbygge klimaproblemets alvor. I den øvre del av figuren vises den årlige middeltemperatur ifølge de tre mest kjente databaser for bakketemperatur. Her ses tydelig den ofte omtalte temperaturutflating de siste 15-17 år. Diagrammet i den nedre del av figuren bygger på de samme data, men her er de vist som middel av faste 10-års intervaller, 1980-1989, 1990-1999, osv.
Figuren demonstrerer at IPCC for tiden legger stor vekt på 10-års intervaller for global bakketemperatur, hvilket er årsak til at min kommentar 10. desember fokuserte på dekadegjennomsnitt.
Det visuelle inntrykk av de to diagrammer i figuren er helt forskjellig. I dekadediagrammet er temperaturutflatingen de siste 15-17 år borte, og tiden etter 1970 ser ut til å være karakterisert ved vedvarende temperaturstigning. Sammenlikningen av de to diagrammer viser hvordan interessant informasjon ofte går tapt ved midling av dataserier, og en politiker og journalist uten faglig innsikt vil lett få et misvisende inntrykk av de siste 10-20 års temperaturutvikling.
Det er velkjent at globale bakketemperaturer foreligger med månedlig oppløsning og det overrasker at IPCC velger en så grov gjengivelse som dekadediagrammet. Det er naturligvis intet galt ved å vise faste 10-års gjennomsnitt, men det forekommer ikke logisk hvis hensikten er å gi et rettvisende bilde av temperaturutviklingen. Uansett årsak, tilslører dekadediagrammet effektivt temperaturutflatingen. Det bør for øvrig bemerkes at etter september 2013 er dekadediagrammet ofte enerådende i offisielle IPCC presentasjoner, mens det mer detaljerte 1-års diagram utelates.
Jeg har spurt forskjellige personer hvorfor IPCC nå legger stor vekt på det grove dekadediagram, men dessverre uten å få en god vitenskapelig begrunnelse. Enkelte har derimot pekt på at «vanlige» folk ikke alltid klarer å forstå det mer detaljerte 1-års diagrammet, og av pedagogiske årsaker derfor trenger det forenklede dekadediagrammet.
Uansett forklaring blir det interessant å se hva fremtiden bringer, både temperaturmessig som pedagogisk. Om det nåværende årtiet 2010-2019 skulle vise lavere gjennomsnittstemperatur enn 2000-2009, blir det også interessant om IPCC da (om IPCC da fortsatt finnes) mener det pedagogisk optimalt å vise temperaturgjennomsnitt for to dekader, og ikke kun for en?
Mange forskere tilknyttet IPCC er naturligvis helt på det rene med betydningen av temperaturutflatingen, både for eget omdømme samt for tiltro til klimamodellene. Man har jo i årevis hevdet CO2 sin dominerende temperaturinnflytelse, men den fortsatte CO2-stigning uten ledsagende temperaturstigning styrker slett ikke tiltroen til den grunnleggende hypotesen. Det er formodentlig derfor vi de siste 5-6 år har sett mange velmente forsøk på å bortforklare utflatingen.
Først var en ofte sitert forklaring på temperaturutflatingen at denne var resultat av økt utslipp av aerosoler fra Kinas mange nye kullkraftverk, med tilhørende effekt på skydekket og derav følgende avkjøling. Imidlertid ble det raskt øyensynlig for alle at utflatingen er særlig markant på den sørlige halvkule, mens Kina som bekjent er beliggende på den nordlige. Forklaringen var med andre ord ikke riktig overbevisende.
Deretter var det en populær forklaring at den manglende varme var forsvunnet ned i dyphavet, men uten at det med målinger var mulig å påvise hvor og hvordan. Denne forklaring virket derfor heller ikke helt overbevisende. Det seneste forsøk på å forklare utflatingen er at den manglende varme muligens gjemmer seg i de relativt små områder av Arktis, hvor det ikke finnes meteorologiske stasjoner, hvilket heller ikke virker stort overbevisende. Og da slett ikke nå, når den arktiske havisen åpenbart atter øker noe i utstrekning.
Det er et vitenskapelig tankekors at alle forklaringsforsøk antar at det må finnes en manglende varmemengde et eller annet sted, og ikke seriøst tar for seg den innlysende alternative mulighet at de siste 15-17 års temperaturutflating samt den forutgående temperaturstigning i hovedsak kan være helt naturlig. I så fall trengs det jo slett ikke gjemmesteder til «manglende» varme. Kan hende denne mentale blokkering skyldes at den alternative mulighet medfører innrømmelse av at naturlige variasjoner fortsatt er viktigere enn effekten av CO2?
De siste 16-17 års temperaturutflating representerer for øyeblikket langt det største vitenskapelige og politiske problem for IPCC. Derfor skal den grafiske tilsløring av utflatingen i IPCC sitt dekadediagram muligvis også ses i dette lys? Temperaturutflatingen var ikke forutsagt av klimamodellene, og klimapanelet innrømmer faktisk at de ikke helt forstår hva som har forårsaket den.
Mange har samtidig innsett at om temperaturutflatingen fortsetter mye lengre, for ikke å tale om tegn på et begynnende temperaturfall, må dagens klimamodeller endres gjennomgripende. Da vil IPCC sin politiske troverdighet helt forsvinne, og dermed sannsynligvis også selve institusjonen IPCC.
Hele saken har nå fått en ekstra pinlig dimensjon da også ledelsen av mange vitenskapelige selskaper de seneste år har gitt offisiell støtte til klimapanelets tolkning av årsaker til nåtidens klimaendringer. Som oftest er støtten dog gitt uten å rådspørre medlemmene. Ufattelig mye politisk og vitenskapelig anseelse står og faller nå med de kommende 2-3 års globale temperaturutvikling. Vi lever bestemt i interessante tider.
REFERANSER
Humlum 10. desember 2013
