Geologer i grustak. Foto: NGU
Da den 75. Norgesprisen ble offentliggjort på ”NRK Trygdekontoret” sist uke var det med stor tilfredsstillelse vi kunne konstantere at prisen for ”Beste hverdagsliv” gikk til ”Grus- & pukkbloggen”. Ikke minst da vi fikk vite at de andre nominerte var ”Katter på Internett” og ”Det venstre smilehullet til Skavlan”. Tøff konkurranse med andre ord.
Men begrunnelsen var bunnsolid: Med sitt poetiske og ekstremt sentimentale blikk på grus og pukk har den gjort småstein til allemannseie”. Jeg må bare gratulere!
Vi som har et visst faglig forhold til pukk og grus synes innslaget var ganske så morsomt. Jeg må innrømme at jeg har lagt ut flere bilder av katta Rambjørg på Instagram og Facebook, enn bilder av pukk og grus, men med nærmere ettertanke skjønner jeg jo at pukk og grus tross alt har større betydning for hverdagslivet mitt.
Pukk og grus brukes til bygge- og anleggsformål. Råstoffene tas ut av fjell ved sprengning, eller fra naturlige grusavsetninger. Materialet knuses og sorteres til bruk i bygg, veier og anlegg. Som gjennomsnittsnordmann bruker jeg ca. 12 tonn pukk og grus i året. Om lag halvparten av dette går med til å bygge og vedlikeholde veier, ca. en tredjedel går med til betongproduksjon, men resten går til planering og fyllmasse, og til tildekking av rørledninger på sokkelen.
Mens Trondheim raskt fortsetter å vokse, samtidig som bilkøene inn til byen blir stadig lengre, kan jeg jo spekulere litt hvor vi skal hente disse sårt tiltrengte byggeråstoffene fra.
Her er NGUs grus, pukk- og steintippdatabase til god hjelp.
Her kan jeg finne ut at det er kartlagt mer enn 10 000 sand-, grus- og pukkforekomster i Norge. Få er klar over at pukk og grus samlet de viktigste mineralske råstoffer her i landet, både målt i mengde, verdi levert fra produsent og antall sysselsatte. Basert på tall fra 534 pukkprodusenter og 474 grusprodusenter var omsetningsverdien i 2012 5,2 milliarder kroner. Næringen sysselsetter litt i underkant av 3000 personer. Den samlede ”in situ” verdien av de viktigste grus- og pukkforekomster er i følge NGU 467 milliarder kroner. Nær 30 % av produksjonen går til eksport.
I utgangspunket skulle vi anta at vi har mer enn nok pukk og grus her i landet, men slik er det ikke. Selv om vi har mye gråstein i Norge, er det ikke slik at alt egner seg som byggeråstoff. Noen bergarter er ikke sterke nok til å tåle piggdekk, tunge lastebiler, telehiv eller andre påkjenninger som inngår i livet på veien. Andre bergarter inneholder radon eller andre uhumskheter som man helst ikke bør bygge hus av. Mekanisk styrke og kjemisk innhold er med andre ord viktig.
I tillegg begrenses tilgangen av transportkostnader. CO2-utslipp og veislitasje gjør det kostbart og lite miljøvennlig å frakte pukk og grus over store avstander. Uttak bør følgelig foregå nærmest mulig bruksstedet. Her ligger problemet. Ingen vil ha et pukkverk eller et grustak i nabolaget. Og mens byene vokser, og tettbygde strøk blir tettere og tettere, tvinges pukk- og grusleverandørene bort, og områder med viktige byggeråstoffer disponeres til annen bruk.
Her i landet har vi et omfattende forvaltningsapparat knyttet jordbruk, skogbruk, biologisk mangfold og verneverdige områder. Viktige mineralforekomster blir i mindre grad vurdert og inkludert i arealforvaltningen. Noen fylker og kommuner har vært i forkant av utviklingen, og laget langsiktige planer for ressurs- og arealbruk. Det er bra! Andre durer i vei, og legger ned ”miljøforstyrrende uttak”, og skyver ”problemene” over til nabokommunene, uten tanke for at dette gir økte kostnader, spredning av støy over større arealer og økte bidrag til den samlede luftforurensingen.
Mineralressurser, ikke minst pukk og grus, må få større oppmerksomhet og vektlegging innen arealforvaltningen. Kanskje kan ”Redaktøren Aksel Hennie” ved aktiv bruk av den nye «Grus- & pukkbloggen”, gjøre som litteraturviteren og realisten Georg Brandes oppfordret til for drøyt 200 år siden, – sette problemene under debatt? Og kanskje får vi på nytt høre røsten av Harald Eia komme inn i de tusen hjem: ”Kjør debatt!”