Foto: Wiikimedia Commons
FNs klimapanel (IPCC) framla 27. oktober 2014 sin seneste synteserapport som er en sammenfatning av de tre tidligere rapportene (The Physical Science 2013; Impacts, Adaption, and Vulnerability 2014; og Mitigation of Climate Change 2014).
I synteserapporten hadde jeg forventet at IPCC hadde satt av plass til behandling av det mer og mer påtrengende spørsmålet: Hvorfor har ikke klimamodellene vært i stand til å forutsi den manglende temperaturstigningen de siste 18 årene?
Et annet påtrengende spørsmål er hvorfor klimaforskerne i dag ikke kan bestemme klimafølsomheten for CO2 bedre enn de gjorde på Villach-konferansen i 1985.
Allerede den gang var estimatet et sted mellom 1,5 og 4,5 grader celsius, akkurat som i dag, og det på tross av de gigantiske forskningsmidlene som har blitt kanalisert til CO2/klimaforskning de siste 40 år.
Med det er det dessverre ikke ett eneste ord om.
Synteserapporten er som sedvanlig fylt med dystre forutsigelser om fremtiden. Hvis ikke vi gjør noe nå, er en ustoppelig global oppvarming sikker.
Slik jeg ser det, er klimamodellenes og IPCCs hovedproblem at man ikke inkluderer effekten av naturlige klimaendringer på en god måte, men derimot tar utgangspunkt i en antakelse om at atmosfærisk CO2 dominerer på alle aspekter av vår planets klimasystem.
Ikke rart at klimamodellene så langt ikke har vært i stand til å forutsi den kommende klimautviklingen, eller følgeeffekter, bortsett fra helt selvinnlysende forhold.
Havisens «forsvinning» ved polene
En ofte omtalt følgeeffekt av CO2-drevne klimaendringer er havisens forsvinning ved polene.
Mange havisforskere har ensidig fokus på Arktis, der observasjoner fra satellitter siden 1979 dokumenterer en markant minskning av havisens utbredelse.
IPCC skriver i sin nye synteserapport (side 13) følgende om havisen:
“Anthropogenic influences have very likely contributed to Arctic sea ice loss since 1979. There is low confidence in the scientific understanding of the small observed increase in Antarctic sea ice extent due to the incomplete and competing scientific explanations for the causes of change and low confidence in estimates of natural internal variability in that region.”
Så ifølge IPCC er det snakk om en klar reduksjon av havisen i Arktis og en beskjeden tilvekst i Antarktis.
Som alltid er det instruktivt å selv ta et titt på tallene, som er fritt tilgjengelige på internett.
Diagrammet under viser det løpende 12-måneders gjennomsnittet av havisutbredelsen i Arktis og i Antarktis siden 1979.
Her vises tydelig den ofte omtalte minskning av havisen i Arktis (blå linje), men vi ser også hvordan havisen i Antarktis samtidig har økt i utbredelse (rød linje).
Utbredelsen av havisen i Arktis (blå) og Antarktis (rød), 12 måneders gjennomsnitt. Illustrasjon: NOAA
På denne bakgrunn kunne det kunne være interessant å undersøke hvordan det samlede globale havisarealet er endret over tid.
Diagrammet under gir oss svaret. For noen vil det kanskje være overraskende å se at det samlede globale havisarealet nå overstiger gjennomsnittet for hele perioden siden 1979!
Det vil med andre ord si at den «lille» tilveksten i den antarktiske havisen nå overstiger den «store» minskningen i den arktiske havisen.
Global havisutbredelse, månedlig og 13-måneders gjennomsnitt (blå linjer). Rød linje markerer gjennomsnittet for perioden 1979 – 2013. Illustrasjon: NOAA
Det er ikke inntrykket man får når man leser IPCCs nye synteserapport, eller for den saks skyld studerer klimamodellene.
Man må spørre seg selv hvem som har ansvaret for den sterkt misvisende formuleringen i synteserapporten.
Som en tekst publisert av IPCC, er den uegnet til å objektivt informere om de faktiske forhold vedrørende havisen – den er snarere egnet til å tilsløre dem.
Spørsmålet om hvorfor mennesket ifølge IPCC bidrar til havisminskningen i Arktis, men ikke til veksten i Antarktis virker også å være takelagt.
At det er en motsatt rettet utvikling ved de to polene er ikke overraskende. Det har lenge vært kjent innad i fagmiljøet.
LES OGSÅ: En klimatisk dumphuske mellom polene?
At denne motsatt rettede naturlige utviklingen fortsatt dominerer, viser også at det fortsatt er de naturlige variasjoner som styrer.
Det er enda et eksempel på hvor klimamodellene feiler totalt som følge av mangel på god representasjon av naturlige variasjoner.
