Foto: Mariann Forsberg
Mitt navn er Mariann Forsberg, jeg er 24 år og er på det tredje året av en bachelor i geologi. Jeg studerer ved UiT – Norges arktiske universitet, men tilbringer dette semesteret i Sør-Afrika og Stellenbosch University.
I dette innlegget kommer jeg til å fortelle hvordan jeg opplevde å starte på universitetet for aller første gang, og kanskje klare å overbevise noen av dere om at det er ikke så ille selv om man ikke kommer inn akkurat der man vil.
Da jeg skulle begynne å studere høsten 2013 var jeg veldig klar på at jeg ville studere ved Universitetet i Bergen. Jeg hadde allerede hatt tre friår som jeg hadde brukt til å jobbe, bo i utlandet for å lære språk, og å ta opp realfagene jeg ikke hadde tatt på videregående.
Sistnevnte år der jeg tok opp fag tilbragte jeg i Bergen. Jeg bodde midt i byen med venner fra videregående, hadde kjæreste, og inget ønske om å forlate byen.
Da jeg søkte meg inn på geologistudiet hadde jeg Bergen på førsteplass, Oslo på andre, og Tromsø på tredje, og jeg var hellig overbevist om at å få studieplass i Bergen ikke skulle by på noen problemer. Dessverre (eller heldigvis, som jeg vil si nå) gikk alle planene mine rett i dass.
Høsten 2013, lenge før oljeprisene falt, skulle geologistudiet bli mye mer populært enn før, og snittet for å komme inn på universitetene steg mye mer enn jeg hadde forventet. Det endte med at bare Tromsø tilbød meg studieplass den sommeren, og jeg var knust.
Resten av ferien gikk med på å desperat prøve å finne boplass i Tromsø, felle en del tårer, og å planlegge hvordan jeg fortest mulig skulle komme meg tilbake til Bergen, eller til nød Oslo.
Tiden flyr når man gruer seg, og før jeg ante ord av det var sommeren over og jeg måtte sette meg på et fly til nordens Paris.
De første dagene på universitetet var så hektiske at jeg sjeldent rakk å reflektere over hva jeg tenkte og følte, hvilket egentlig var til stor hjelp for en som i utgangspunktet ikke ønsket å være der.
De fleste universitetene har en slags fadderukeordning, som sørger for at du blir kjent med minst én annen person på studiet ditt. Jeg er av den mer ekstroverte sorten, så å omgås med masse mennesker jeg ikke kjenner har jeg som regel ingen problem med, og å få venner gikk fortere enn forventet.
I tillegg er det ekstra positivt på mange av realfagsstudiene at klassene generelt sett ikke er så store. I mitt kull på geologi var vi ca. 40 stk, hvilket er et håndterlig antall mennesker.
Selve studiestarten når all festingen var over var derimot mer krevende. Personlig hadde jeg ikke gått på ordentlig skole på tre år, og å slå seg til ro på skolebenken igjen var de første ukene rett og slett ganske kjedelig. Det er mye informasjon som skal presses inn på minst mulig tid, og det kan føles ganske uoverkommelig til tider.
Etter hvert blie forelesningene mer krevende, men også mer fascinerende, og før man visste ordet av det satt jeg på siste eksamen og gledet seg til ferie og eksamensfest.
Nå har jeg vært i nord i to år, og angrer ikke et sekund på at jeg tok meg sammen og dro til Tromsø. Jeg har fått noen av de beste vennene jeg noen gang har hatt, og tanken nå på å forlate Tromsø og alle de flotte menneskene i livet mitt gjør meg ganske trist.
Makan til folk og by skal man lete lenge etter!
Undervisning i felt. Foto: Mariann Forsberg
Dette blogginnlegget ble først publisert på velgriktig.no.
