Illustrasjon: SSB
Regjeringen meldte nylig at «EUs miljøvernministre har i dag lagt fram sine mål for Klimakonferansen i Paris i desember».
Minister Sundtoft skriver videre at «Norge har før klimamøtet i Paris spilt inn et mål om å redusere utslippene med minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990. Vi har også gitt uttrykk for at vi ønsker å oppfylle dette utslippsmålet sammen med EU.»
Figuren øverst viser hva som er status: De norske klimagassutslippene var i 2014 53,8 millioner tonn (Mt) og fordeler seg litt forenklet med en fjerdedel på henholdsvis olje, industri, transport og «resten».
Tallene viser for øvrig at våre utslipp i 2014 er omtrent de samme som i 1990. Årsaken er at oljesektoren har økt mye (91 prosent) som følge av økt aktivitet, mens øvrig industri har redusert med utslippene med 39 prosent.
CO2-avgiften på sokkelen, som Norge har hatt siden 90-tallet, har medført at oljeselskapene har gjort iherdige tiltak for å redusere økningen i sine utslipp.
Resultatet er at norsk sokkel i dag har det laveste CO2-utslipp per produserte enhet olje i verden. Det fanges og lagres videre i overkant av 1,5 Mt CO2 per år fra Sleipner og Snøhvit.
Det andre som er verdt å merke seg er at landbasert industri også har gjort mye for å redusere sine utslipp med synlig resultat. Det private forbruket har derimot økt, noe vi blant annet ser på bilbruken.
Det store spørsmålet i dag er hvordan vi i løpet av de neste 15 årene skal kutte våre utslipp med 40 prosent eller nær 21 millioner tonn CO2?
I rapporten «Kunnskapsgrunnlag for lavutslippssamfunnet» forsøker Miljødirektoratet å gi svar på dette.
De gjør her en analyse av alle tenkelige tiltak basert på kostnader per tonn CO2, det vil si at tiltak fases inn etter tiltagende tiltakskost:
- Det som er enklest og billigst handler mye om tiltak i transportsektor – nullvekst i personbiler i de store byene, fem prosent godstransport fra lastebil til bane, mer nullutslippsbiler og biodrivstoff. Oljesektoren kan bidra noe ved ytterligere energieffektivisering, videre ved elektrifisering av nye kystnære innretninger, prosessforbedringer i aluminiumsindustri. I sum kan dette gi kutt på nær 7Mt.
- Så kommer de mer krevende tiltakene som nullvekst i personbiltrafikk, enda mer gods over til jernbane, mer biodrivstoff, mer elektrifisering på sokkelen. Dette kan gi ytterligere 4,5 Mt – da i sum ca. 12 Mt.
- De resterende 8 – 9 Mt vil bli enda mer krevende og kostbare og vil kunne innebære tiltak som 10 prosent reduksjon i bilbruk, 20 prosent gods til jernbane, 20 prosent biodrivstoff, mer aggressiv elektrifisering av hele områder på sokkelen og til sist CO2-håndtering (CCS) på store punktutslipp i industrien.
Som vi ser – ingen enkle løsninger og heller ingen enkeltstående tiltak som alene fikser problemet.
Mens andre land gjør fremskritt ved å erstatte kullkraft med fornybar energi, har Norge allerede svært høy fornybarandel og må ty til andre knep. Det dreier seg blant annet om å gå løs på ditt og mitt forbruk av bensin og diesel.
Men heller ikke her er det uendelig mye å hente – med mindre «alle» går over til el-bil. Det er for så vidt teknisk mulig, assistert av attraktive subsidier. Men det vil igjen før til store utgifter på elnett-siden, noe som vil ta noe tid og som vi alle må være med på å betale.
Så i bunn og grunn må vi etter alt å dømme ty til en sum av mange store og små tiltak som alle koster mye og ikke er ukompliserte å gjennomføre.
Et viktig begrep i denne sammenheng er markedssvikt. Hadde utslipp av CO2 hatt en pris, ville næringslivet selv tatt hånd om å redusere CO2-utslipp og ta i bruk grønn teknologi.
Markedssvikten fører til at tiltak som er fornuftige og nødvendige ikke skjer fordi de ikke fremkommer på næringslivets bunnlinje. Når ønsket om samfunnsmessige endringer går foran det markedet klarer å levere, så må myndighetene på banen.
Den første el-bilen var dyr og dårlig – nå har de blitt populære på grunn av en svært attraktiv kombinasjon av ny teknologi, subsidiert lav pris og andre goder.
Subsidiert markedsintroduksjon fører til et marked som igjen fører til innovasjon og bedre produkter – etter hvert går det av seg selv.
Solenergi isolert (det vil si når en ser bort fra at man skal ha en løsning også når solen ikke skinner) er snart der.
CCS, som GEOs redaktør stadig hevder det aldri blir noe av – er ett av de større enkeltstående tiltakene som vår regjering (og mange andre) prioriterer.
Hovedargumentet for CCS er at analyser viser at det faktisk lønner seg økonomisk – eller sagt på en annen måte – alternativene vil bli mer kostbare for samfunnet. IEA og britiske myndigheter er blant de som har regnet på dette.
IEA har regnet ut at en klimaløsning for verden uten CCS vil bli to billioner amerikanske dollar dyrere.
På nasjonal skala har man kommet til det samme for det britiske energisystemet. Å oppfylle klimamål samtidig med å levere strøm til alle blir vesentlig dyrere uten CCS.
Men dette handler også om industri og næring. Når sementindustrien investerer i CCS så er det fordi de ønsker å ta et samfunnsansvar, men like viktig at de ønsker å være i «business» også under et regime der det blir begrensninger på CO2-utslipp. Man kan ikke lage sement uten å slippe ut CO2.
LO og NHO publiserte nylig en rapport («Konkurransekraft i lavutslippssamfunnet»). Deres fokus er nettopp verdiskaping og de tar til orde for en kraftig økt satsing på teknologiutvikling og markedsstimulering for å realisere myndighetenes utslippsforpliktelser samtidig med at man legger grunnlag for næringsutvikling.
Satsingen de foreslår er på nær 100 milliarder kroner og retter seg mot hele spekteret av grønn energi (og næring) inklusiv karbonfangst fra industri.
CCS muliggjør bruk av fossile brensler til energiproduksjon i et lengre tidsperspektiv. Uten at fossilbransjen tar tak i sine utslipp så vil de «divestment movements» som er i gang blant investorer (inklusiv vårt Oljefond!) få ytterligere momentum og føre til at stadig flere store investorer trekker seg ut av bransjen.
Vår felles oppfyllelse av klimamålene handler derfor også om næringsutvikling – bevare det vi har og skape nye.
