Foto: Halfdan Carstens
Demokratiet lever av og får næring av motsigelsen, så det er positivt at holdninger og meninger fyller stadig mer i mediene. Debattører opptrer på TV, i radio, i aviser, på blogger, Facebook og Twitter.
Dette kan anses som en videreførelse av de vestlige samfunns fornemme tradisjon for den engasjerte samtale, helt siden 1700-tallets opplysningstid.
Datidens debattlystne borgere møttes i salonger og tehus for å utveksle synspunkter, og herfra kan det trekkes en direkte linje til vår tids moderne intellektuelle personer som diskuterer i TV, aviser og på sosiale medier.
Det å kunne møte det motsatte synspunkt tolerant og positivt representerer noe fundamentalt sunt og demokratisk, og er en forutsettning for virkelig ytringsfrihet.
Ytringsfriheten sikres i §100 i Norges Grunnlov fra 1814. Årsaken til at ytringsfriheten fikk sin egen paragraf i Grunnloven var ikke hensynet til politisk korrekte synspunkter, som alltid vil fremstå som populære og derfor klarer seg fint på egen hånd.
Det var derimot hensynet til politisk ukorrekte synspunkter som autoritetene og flertallet vanligvis er imot, og som derfor fremstår som upopulære.
At denne problemstillingen fortsat er aktuell illustreres tydelig av en tankevekkende bok «Meningers mot – netthat og ytringsfrihet i Norge». Boken bygger på undersøkelser og intervjuer med mer enn 1 200 norske journalister og redaktører.
I følge boken har 25 prosent av journalistene direkte unnlatt å skrive om bestemte tema som følge av hets, sjikane eller trusler. En dansk anmelder av boken konkluderer med at journalister tydeligvis kan sjikaneres til taushet.
Omkring 14 prosent av de spurte journalistene har vært så påvirket fysisk eller psykisk av truslene at det har forhindret dem i å arbeide, noe som naturligvis i seg selv påvirker ytringsfriheten.
I dag står enhver fritt til å etablere en blogg på internett, delta i slike, eller på annet vis å uttrykke deres mening. Meningene fremsettes ofte relativt kortfattet, uten krav om lang argumentasjon, hvilket er uhyre demokratisk.
Dette gjøres flittig ikke minst innen spørsmål om klima. Dessverre rommer denne grunnleggende gode utviklingen også mulighet for en tilknyttet dårlig utvikling.
Ytringsfriheten kan nemlig brukes i motstrid til sin hensikt.
Eksempelvis kan man i ytringsfrihetens navn insistere på sin rett til å håne, sjikanere og latterliggjøre folk som man er uenige med, selv om det faktisk er i konflikt med §100 i Norges Grunnlov.
Grunnloven nevner det forkastelige i å fremsette ‘falske og ærekrænkende beskyldninger’.
Det er nettopp den situasjonen som beskrives i ovennevnte bok. Folkene bak Grunnloven fra 1814 innså klart, at om ytringsfriheten ikke baseres på klokskap, toleranse, måtehold og generelt kultivert adferd, blir den meningsløs og destruktiv.
Innen klimadebatten er jeg bekymret for at enkelte i dag ønsker å begrense ytringsfriheten, ikke styrke og utvide den.
Mitt personlige inntrykk er at det gjøres under henvisning til at begrensningen er nødvendig for gjennom rask handling å sikre vår felles fremtid fra en modelbasert trussel om global menneskeskapt temperaturstigning, med tilhørende hypotetisk trussel om sosial nød, havstigning og andre ubehagelige forhold.
Debatt kan ikke tillates å forsinke de tilhørende nødvendige inngrep. Målet helliger midlet.
Det finnes mange metoder til å begrense ytringsfriheten. En enkel og effektiv måte er å skape et debattklima som er antagonistisk til idealet om klokskap, toleranse, måtehold og kultivert adferd, men i stedet dominert av sjikane, negative personkarakteristikker og virkelighetsfjerne postulater.
Når det skjer, vil mange fornuftige og moderate personer naturligvis fravelge å delta i debatten, da den så ikke fremstår som fruktbar og attraktiv, men som det diametralt motsatte.
Da disse personene mye vel kunne ha vektige bidrag til debatten, blir ytringsfriheten dermed i praksis begrenset.
Det er for meg dypt paradoksalt at noen av vår tids politikere, journalister, forskere og øvrige debattanter, som vanligvis hyller mangfold når det gjelder kultur, religion og mange andre forhold åpenbart ikke står klare til å akseptere og aktivt bidra til et tilsvarende mangfold innen klimadebatten.
Dette understreker at vi har behov for mer virkelig ytringsfrihet innen klimadebatten. Dette er et ‘must’, hvis vårt moderne samfunn skal kunne håndtere problemstillingen med klimaendringer effektivt, uansett om disse er naturlige eller menneskeskapte.
En metode for å sikre dette, er å insistere på et debattnivå karakterisert ved klokskap, toleranse, måtehold og vanlig kultivert adferd, så alle føler seg velkomne med sine ytringer.
Uten frie ytringer, ingen fri informasjon, ingen fri meningsdannelse og intet reelt grunnlag for demokrati.
Kilder
Aina Landsverk Hagen 2015. Meningers mot – netthat og ytringsfrihet i Norge. Oslo, Cappelen Damm, 174 sider.
http://journalisten.dk/nethad-truer-journalisters-ytringsfrihed
https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Lover-og-instrukser/Grunnloven-fra-1814/
