Kostbare oljefelter utgjør en risiko for Norge i henhold til togradersmålet. Illustrasjon: Norsk olje og gass, Flickr / Rød tråd reklamebyrå
|
Halfdan Carstens skrev 5. november et innlegg på geo365.no der han hevder at «det fornybare samfunnet er ikke rett rundt hjørnet slik mange ønsker å tro».
At de globale CO2-utslippene blir lavere om vi slutter å produsere olje og gass i Norge, er ifølge Carstens et feil resonnement fordi:
– Norge har absolutt ingen innflytelse på verdens samlede oljeforbruk
|
Det er klart at vår oljeindustri er en mygg i den store sammenheng og at hva vi velger å gjøre har liten betydning for verdens samlede CO2-utslipp. Våre valg kan derimot ha stor betydning for oljeselskapenes og Norges økonomi.
Det er ikke politiske beslutninger som kommer til å stoppe oljealderen – det vil markedet ta seg av.
Ettersom forbruket av olje går ned så vil det være den «billigste» oljen som vinner i markedet.
Ulønnsomhet og risiko
Kostbare oljefelt vil enten ikke bli bygd ut eller bli tapsprosjekter. For staten Norge så er det en betydelig risiko knyttet til dette – staten investerer tungt i leting og utvinning. Store investeringer i fremtidige ulønnsomme felt kan bli en stor belastning for samfunnet.
Dette handler følgelig om å se hvilke risikoer vi har foran oss som nasjon og for næringslivet vårt.
Det er et faktum at vi i dag har påvist mer olje og gass globalt enn det vi kan forbrenne og slippe ut i form av CO2 innen de scenarier som Paris-avtalen setter opp. Dette har etter hvert finansnæringen fått øynene opp for.
Oljeselskapenes kapitaltilgang og børsverdier vil i økende grad påvirkes av selskapenes miljøfotavtrykk, letefilosofi og felt-portefølje. Ukloke valg vil føre til tap av verdier for samfunnet og oljeselskapene.
I lys av dette må det være legitimt å diskutere den videre oljesatsingen i Norge slik at vi ikke eksponerer samfunnet for større risiko enn vi kan bære.
Så litt om hvordan verden skal nå klimamålene. Før vi setter ulike klimatiltak opp mot hverandre så må vi minne oss på hvor utslippene kommer fra.
Veldig grovt kan vi si at de kommer med ca. én fjerdedel fra hvert av de fire hovedområdene; transport, elektrisk energiproduksjon, industri og landbruk (inkludert bruk av land).
Alle disse områdene krever innsats.
Innen elektrisitetsproduksjon så er nok vinneren i mange land vind og solenergi. Solenergi konkurrerer allerede i dag prismessig med kullkraft og kan på sikt fortrenge det meste av fossil elektrisitetsproduksjon i mange land.
CO2-håndtering
Få tror i dag at CO2-håndtering (CCS) vil ha en avgjørende betydning innen elektrisitetsproduksjon.
Derimot kan CCS få en sentral rolle for å redusere utslipp fra prosessindustrien. Denne industrien kan til en viss grad redusere sine utslipp ved å erstatte fossile brensler i sine prosesser – som for eksempel sementovner og smelteverk der kull erstattes med biologisk materiale.
Store reduksjoner i prosessrelaterte utslipp forutsetter imidlertid CCS.
Den norske CCS-satsingen retter seg mot dette, fange CO2 fra industriutslipp (sement, kunstgjødsel og søppelforbrenning), samt etablere en fleksibel transport- og lagringskjede som kan ta hånd om store og små CO2-utslipp fra industrien vår.
For industrien er dette også risikoreduksjon i et langt perspektiv.
Så – sol og vind er viktige satsinger for å redusere CO2-utslipp fra elektrisitetsproduksjon, dette hjelper i liten grad industrien – de trenger CCS!
