Illustrasjon: Steffen et al., 2018
FNs klimapanels (IPCC) rapport om «Global warming and 1.5 °C» fikk meg til å grave frem en nylig publisert artikkel av Steffen et al. – Trajectories of the Earth System in the Anthropocene*.
I artikkelen sammenligner de dagens klimautvikling med tidligere tiders varmehendelser og analyserer spesielt tilbakekoblingsmekanismer som utløses av økende global temperatur.
Hovedtesen er at man med økende global temperatur risikerer å krysse grenser som utløser selvforsterkende mekanismer i jordsystemet. Mekanismer som vil forsterke klimautviklingen er for eksempel utslipp av metan på grunn av tining av permafrost, smelting av isbreer og endring i havstrømmer.
Ut fra deres analyse inntrer det en «planetary threshold» rundt ca. to grader global oppvarming – etter dette blir den samlede effekt av disse tilbakekoblingsmekanismene så stor at jorda drives irreversibelt inn i en «hothouse earth» tilstand med et klima som minner om de forhold som var gjeldende i midt pliocen (da var det 2 – 3 grader varmere og 400 – 450 ppm CO2 i atmosfæren) eller enda verre i midt miocen (4 – 5 °C varmere).
Det som har kjennetegnet kvartær er veksling mellom istider og relativt varme mellomistider (blå området i figuren over) – og dette som vi vet, drevet av langsomme endringer / syklisitet i solinnstrålingen. CO2-konsentrasjonen varierte i dette tidsrommet innen et smalt bånd fra 250 til 380 ppm.
Det som videre kjennetegner klimaendringene i denne perioden var at de var langsomme nok til at jordsystemet var i tilnærmet likevekt.
Når vi leser IPCCs analyser så får en inntrykk av at en ut fra de utslippsscenarier som velges, kan «bestemme» hvilken global oppvarming vi ender opp med.
«Tipping elementene» til Steffen åpner for en mer ikke-lineær utvikling der vi driver vekk fra mulighetene for å stabilisere temperaturøkningen og ender opp i en «hothouse» situasjon uansett hva man gjør med utslippene etter et visst punkt.
Dette er i så fall dramatisk og vil ha stor effekt på livsbetingelsene på jorda. Vi vet at oppvarmingshendelsen i midt miocen var preget av 4 – 5 °C temperaturøkning og opp mot 60 meters økning i havnivå.
Når vi ser på de tiltak IPCC mener er nødvendig for å begrense temperaturøkning til 1,5 °C, så er det lett å hevde at dette målet er ren science fiction. Arbeidet til Steffen et al. bør imidlertid anspore oss til å behandle 1,5-gradersmålet som noe vi er tvunget til å strebe etter.
Gjør vi ikke gjennomgripende forandringer i løpet av de neste 10 – 20 årene så kan vi risikere at jordsystemet selv tar over styringen. Eller vi kan selvsagt håpe på at Steffen et al. tar feil.
* Steffen et al (2018) Trajectories of the earth system in the Anthropocene. PNAS http://www.pnas.org/content/early/2018/07/31/1810141115
