Sekretariatsleder i CLIMIT Kari-Lise Rørvik tror innovasjon og nye løsninger er nøkkelen for å kunne oppskalere fangst- og lagringsprosjekter globalt. Foto: Ronny Setså
Den andre uken i februar samlet det norske fagmiljøet for CO2-håndtering (CCS) seg i Larvik under konferansen CLIMT Summit 2023.
CLIMIT er det nasjonale programmet for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologi for CO2-håndtering som gir økonomisk støtte til CCS-prosjekter. Programmet er et samarbeid mellom Gassnova SF og Norges forskningsråd.
Den store «snakkisen» under konferansen var det statsfinansierte CCS-prosjektet Langskip som skal bidra til å skape et marked (tilbud i form av lager parallelt med etterspørsel i form av fangst) for CO2.
Av 27,6 milliarder kroner i forventede kostnader, vil statens bidrag være 17,9 milliarder kroner.
Fra og med neste år skal norske og europeiske utslipp kunne fraktes med båt til Øygarden og deretter sendes i rør ut på sokkelen for permanent lagring i Aurora-reservoaret ved Troll. Kapasiteten til lageret, som driftes av partnerskapet Northern Lights, vil i fase 1 være 1,5 millioner tonn CO2 per år.
Geo365.no: Fra smelteverk til under Nordsjøens bunn
Geo365.no: Kan lagre minst 5 millioner tonn
Vi satte oss ned med leder for CLIMIT-sekretariatet Kari-Lise Rørvik for å få en oppdatering på fremdriften av norske CCS-prosjekter og høre hvorvidt karbonhåndtering kan oppskaleres og bli et viktig bidrag for å nå klimamålene.
Blir Norges CCS-satsning lagt merke til internasjonalt?
Norge har vært modig og satset på teknologiutvikling over veldig mange år for å kunne sjøsette Langskip. Det langsiktige arbeidet har gjort at vi sitter på den nødvendige teknologien, at vi har en kompetent onshore og offshore industri og at vi har en god organisering og et velorganisert virkemiddelapparat for finansiering og utvikling av CCS-prosjekter.
Jeg har blitt invitert til en rekke land, deriblant Australia, Japan og USA, som ønsket at jeg skulle fortelle om den norske modellen – hvordan vi har «løst det», det er mange ledd og mange industrier som skal «snakke samme språk» når det kommer til CCS-prosjekter. Flere kollegaer i Gassnova har gjort det samme i Europa hvor vi særlig snakker om sikker lagring av CO2, Langskip og gevinstrealisering.
For Norge bygger løsningen i stor grad på at vi har opprettet statsforetaket Gassnova og forskningsprogrammet CLIMIT. Det er samarbeidet mellom staten, forskningsmiljøer og industrien som er nøkkelen til suksess innen CCS.
Vi er også fornøyde med å ha fått til et tett samarbeid på tvers av landegrenser. Gjennom det internasjonale programmet for finansiering ACT (Accelerating CCS Technologies), støtter Norge, et utvalg europeiske land, India og USA, større prosjekter for innovasjon innen CCS. I årene fremover vil EUs nye partnerskap CETP (Clean Energy Transition Partnership) bli en målrettet internasjonal satsing for CLIMIT i samarbeid med andre land.
Global CCS Institute og Det internasjonale energibyrået (IEA) forteller oss at til tross for et betydelig momentum i antall CCS-prosjekter under utvikling globalt, må fangst- og lagringskapasiteten bli hundre ganger så stor om verden skal nå sine klimamål for 2050. Er dette realistisk å få til?
Vi kan ikke hvile nå som Langskip realiseres. Momentum er ferskvare, og vi må fortsette og ikke tenke at vi kan greie oss med dette ene prosjektet.
Det kan ikke forventes at staten går inn med finansiering i fremtiden som de gjorde med Langskip. Samtidig må vi tenke større.
Vi må snakke om lagring i gigatonn (milliarder tonn) skala og planlegge for at Europa kan lagre sine utslipp på norsk sokkel gjennom å modne de neste CO2-lagrene. Når Europa er klare med sine fangstprosjekter, må vi stå klare med reservoarene.
Hvordan skal slike store prosjekter finansieres fremover?
Dette er det vriene med CCS – hvem skal betale? Når det gjelder prosjektporteføljen til CLIMIT, er det viktig å understreke at industrien hele veien har spyttet inn halvparten av midlene. Det forteller meg at det er en betalingsvillighet der ute.
Jeg tror selvfølgelig at CO2-avgiftene og kvoteprisene vil ha noe å si fremover. Det vil bli stadig dyrere å slippe ut CO2, og de som forbereder seg nå, vil stå bedre rustet i fremtiden. Dette er både en pisk og en gulrot; utslipperne må ta grep for å slippe ut mindre i fremtiden, for eksempel ved å kjøpe lagringstjenester, og de som tilbyr slik lagring, kan generere inntekter på det.
Dette markedet er ikke fullmodent per i dag. Det er imidlertid opp til politikerne og markedsøkonomene, og ikke oss geologer og fagfolk, å få dette på plass. Samtidig vil vi se skalaeffekter av CCS-teknologien på sikt, som gjør den rimeligere å implementere.
Hvordan ser CLIMITs prosjektportefølje ut i dag?
Vi bygger vår portefølje og støtter utvalgte prosjekter basert på hvor vi mener det at gjenstår teknologiske eller kunnskapsmessige gap. Vi har en egen programplan hvor dette er befestet.
Et viktig aspekt er overvåking av CO2-reservoarer. CO2-lagringsprosjekter må kunne bevise at lageret er sikkert og at det ikke oppstår lekkasjer over tid. Og om dette skulle skje, må det oppdages. En rekke prosjekter i vår portefølje utvikler nye metoder og teknologier for overvåking av reservoarer og verktøy for å kunne se hvordan «skyen» av CO2 under havbunnen beveger seg.
I og med at mange CO2-lagre vil bli lagt til jomfruelige områder der det ikke tidligere har foregått operasjoner (som olje- og gassutvinning), vil datagrunnlaget være tynnere. Da er det ekstra viktig å ha gode verktøy for simulering av hva som skjer under injeksjon – hvor vil CO2-væsken som injiseres bevege seg og hvordan vil det påvirke reservoaret? Og hva skal til for å kunne injisere langt større volumer enn vi planlegger for i dag?
Verktøy for oppskalering og reservoarmodellering utgjør også en stor del av vår portefølje i dag.
Hva er de største utfordringene knyttet til CCS i dag?
Kostnaden er fortsatt for høy. Vi har teknologien vi trenger for å kunne fange, transportere og lagre CO2, men det koster. Det er for eksempel utfordrende for en 100 år gammel fabrikk å skulle installere et anlegg for fangst av CO2 fra røykgassen, både når det kommer til pris, men også bruk av areal. Et fangstanlegg kan i dag ta like mye plass som en fabrikk, og prisen er høy. Vi må utvikle rimeligere og mer kompakte løsninger slik at enda flere kan ta fangstteknologien i bruk.
En del av utfordringen ligger i at CCS ikke har sitt eget «språk». For eksempel kommer gjerne de som jobber med CO2-lagre fra offshoreindustrien og forholder seg ofte til petroleumsbransjestandarder.
Dagens tankegang er litt forenklet at CO2-lagring er det samme som vi alltid har gjort på norsk sokkel, men i stedet for å pumpe olje og gass opp, skal vi injisere CO2 ned. Vi må imidlertid tørre å tenke annerledes og finne nye løsninger.
Et godt eksempel er Magseis Fairfield (nå TGS) som under CLIMIT Summit 2023 presenterte et nytt konsept for innhenting av seismiske data for overvåking. De har utviklet en løsning der de beveger seg bort fra konvensjonell seismisk innsamling til en metode med betydelig kortere kabler bak skipet.
Resultatet er forbedret avbildning av CO2-reservoaret og lagene over, samtidig som kostnadene og tidsbruken er vesentlig redusert.
Jeg forventer å se mer slik innovasjon innenfor CCS der nye, smarte og rimeligere løsninger kommer på bordet.
Kari-Lise Rørvik har en doktorgrad i marin geologi fra Institutt for geovitenskap ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har vært konsulent i Ross Offshore der hun blant annet – i samarbeid med Gassnova – kartla potensielle CO2-lagre på norsk sokkel, inkludert Aurora (Langskip). Hun har jobbet i flere leteavdelinger før hun i 2016 ble ansatt som seniorrådgiver i Gassnova. Siden da har Rørvik vært med på å vurdere alle CLIMIT-søknader relatert til lagring. I november 2022 ble hun leder av CLIMIT-sekretariatet.
