Jan Mangerud kan se tilbake på en lang og innholdsrik karriere, som strekker seg over 60 år. Karrieren skjøt fart i 1968 da Mangerud var på jakt etter moreneavsetninger med skjellfragmenter på Fjøsanger i Bergen.
– Jeg fant i grunn det jeg var på jakt etter, men jeg fant også noen brune klumper med brune sedimenter som på fagspråket kalles gytje, forteller Mangerud i ukens episode av Geologisk Rapport.
Gytje er et organisk rike sedimenter som består av plante- og dyrerester. I de brune klumpene fant han pollen og han så for seg at prøven skulle inneholde spor etter vegetasjon fra siste istid. Da den istedenfor inneholdt pollen fra gran ble han fullstendig overrasket. De neste prøvene inneholdt pollen fra både eik og kristtorn.
– En slik vegetasjon krever mye varmere klima enn i dag, og må derfor være fra siste mellomistid.
Den siste mellomistiden tok for øvrig slutt for hele 115 000 år siden.
De påfølgende årene fikk Mangerud gjort både kartlegging og seismiske undersøkelser i området. Hele 600 lastebillass måtte til for å grave fram avsetningene. Arbeidet gjorde han fortjent til å motta Reuschmedaljen, som tildeles yngre forskere for fremragende vitenskapelig arbeid av høy internasjonal standard.
Klimatiske forskjeller gir ulik isutbredelse
Etter siste mellomistid, kalt eem, startet den siste istiden som varte i hele 100 000 år. Isutbredelsen var størst mot slutten av istiden, for ca. 20 000 år siden.
– Da dekket den hele Norge og gikk ut til kontinentalsokkelen og kalvet ut i dyphavet.
Likevel var isutbredelsen mindre lenger øst, i nordlige Ural. For 20 000 år siden var ikke breen der så mye større enn i dag.
– Dette skyldes at det var så tørt. For at breer skal vokse må man også ha nedbør i form av snø. Men på en annen side var breene mye større østover i Russland for 60 000 til 80 000 år siden. Så de var mye større der borte når de ikke var like stor her i vest, påpeker den pensjonerte professoren.
Isfritt i Ålesund
Selv under istider med kaldt klima kan det oppstå milde perioder. En spesiell mild periode i Norge ble oppdaget i Ålesund. Her fant man skjellfragmenter i en morene som er datert til 36 000 år, som indikerer at Ålesund var isfritt under den siste istid. I tillegg ble det funnet opptil 50 000 bein fra sjøfugl.
– Dette indikerer at selv om vi var i en istid så var Norskehavet åpent, siden sjøfugl flyr ut og henter sin småfisk og mat der. I tillegg fant vi bein fra reinsdyr som tyder på at kysten sørover må ha vært såpass isfri og med nok beite til at reinen kunne leve her.
Kulde til siste slutt
En av hovedårsakene til at man fikk økt smelting mot slutten av siste istid var at solinnstrålingen økte på nordlige breddegrader på grunn av Milanković-syklusene. Dette er regelmessige forandringer i jordens bane rundt solen, jordaksens helning og hvordan denne aksen «vingler». Dette påvirker dermed når vi har istider.
– Solinnstrålingen var altså på et minimum for ca. 20 000 år siden da isutbredelsen var størst. Deretter begynte det å bli mer innstråling som skulle gi et varmere klima.
Likevel ble det ikke varmere, og for 12 800 år siden fikk man igjen en ny kort kuldeperiode. Denne kuldeperioden finner vi spor av i hele Skandinavia og la til rette for de beste jordbruksarealene vi har i landet.
Hvilke spor finner vi etter denne kuldeperioden, og hva kan de fortelle om Golfstrømmen? Og hvordan vet forskerne egentlig når et område ble isfritt?
Dette får du svaret på i ukens episode av «Geologisk Rapport». I tillegg får du høre hvordan Jan Mangerud jobber som kvartærgeolog og om den lange karrieren han har lagt bak seg.
Du finner episoden på Spotify, Apple Podcasts eller via podkastens egen nettside. Geologisk Rapport kan også følges på Instagram.
Les mer om podkasten her: Forteller hvorfor geologi er viktig for samfunnet
