Kloden har hatt noen episoder der store deler av livet har forsvunnet. For 251,9 millioner år siden forsvant litt over 70 prosent livsformene på landjorda og over 90 prosent av livsformene i havet – trolig i løpet av mindre enn 100 000 år.
Det er vanlig å forklare det med at temperaturen steg raskt. Like før livsformene døde, økte nemlig temperaturen med flere grader. Det skjedde samtidig med at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren økte til raskt til ~ 8 000 ppm på det meste på grunn av langvarig vulkansk aktivitet i Sibir.
Wikipedia forklarer denne hendelsen slik:
“The scientific consensus is that the main cause of extinction was the large amount of carbon dioxide emitted by the volcanic eruptions that created the Siberian Traps, which elevated global temperatures, and in the oceans led to widespread anoxia and acidification.”
Den er også slik FNs klimapanel (IPCC) forklarer massedøden i siste hovedfagrapport (2021). IPCC bruker denne skremmende hendelsen som en analog til hva som kan være i ferd med å skje nå. Selv om CO2-innholdet i atmosfæren er mye lavere enn for 251,9 millioner år siden, har konsentrasjonen av CO2 økt fra 280 ppm til 410 ppm i løpet av 150 år. Det er trolig mye raskere enn for 251,9 millioner år siden.
Det høres derfor alvorlig ut, men finnes det andre forklaringer på masseutryddelsen? Svaret på det er ja, og det peker hen mot at CO2 spiller en underordnet rolle for tapet av livsformene – både på land og i havet.
IPCC forklarer tapet av dyrelivet i havet med at CO2 som løses i vann blir til syre og det fører til oppløsning av karbonatmineraler som mange dyrearter lever på (koraller), eller er bygget opp av (skalldyr).
I 2013 publiserte imidlertid Q.Y. Yang et al. tall på hva vulkanene i Sibir sendte ut i atmosfæren – i tillegg til CO2 – for ca. 250 millioner år siden. De kom frem til at vulkanene produserte like mye svoveldioksid (SO2) som CO2. Når SO2 løses i vann, blir det en sterk syre.
Og i tillegg kom det store mengder hydrogensulfid (H2S, i vekt cirka 1/10 (!) av mengde CO2) som er en av de farligste gassene vi kjenner. Den er etsende (syre), den er brennbar og den tar livet av pustende organismer selv i svært lave konsentrasjoner. Det kom også mye giftige tungmetaller (kvikksølv, kobolt og arsenikk) fra vulkanene.
Det er derfor all grunn til å tro at kombinasjonen av SO2, H2S og tungmetaller var viktig, og kanskje hovedgrunnen, til at de fleste dyreartene forsvant. Det står imidlertid ikke noe (sic) om disse gassene og tungmetallene i IPCC sin siste fagrapport.
IPCC er derfor et eksempel på at vi «ikke kan stole på forskere», som nobelprisvinner Richard Feynman en gang formulerte det – fordi forskerne kan bevisst eller ubevisst, ha utelatt informasjon som vil kunne ha satt kvalifiserte lesere i stand til å gjøre seg opp sin egen oppfatning. Det siste er viktig i forskning. Vitenskapshistorien lærer oss nemlig at det ofte er utenforstående som først oppdager problemene -og løser dem.
Det er også god grunn til å tro at de pågående klimaendringene skyldes CO2 fra fossile energikilder, men det er ikke like opplagt at det er på grunn av drivhusvirkningen fra CO2, noe jeg har tatt opp her.
IPCC synes imidlertid å være så fiksert på CO2 (som drivhusgass) at de ser for lite etter andre mekanismer/forklaringer på de pågående klimaendringene. I de siste rapportene fra IPCC har metan fått stadig større betydning, noe jeg har tatt opp her.
Det kan virke som klimaforskerne tror at fordi man har funnet en mulig forklaring, så kan det ikke finnes andre forklaringer, men det kan det. Vitenskapsteorien/historien forteller oss at det finnes mange plausible forklaringer på det man har observert. Det beste eksemplet på det er at det på 1600-tallet fantes fire ulike forklaringer/modeller på hvordan planetene beveget seg.
Noen forklaringer er mer komplisert enn andre, og vi foretrekker de enkleste – som var at planetene beveger seg i hver sin ellipsebane i stedet for inntil 10 sammenvevde sirkler som de andre modellene måtte ty til. Siste hovedfagrapport fra IPCC (2021) er på 4 000 «sammenvevde» sider (sic).
Vanndamp fra de store skogene kan imidlertid vise seg å være klimaforskernes ellipse-løsning. Forfatteren av siste hovedfagrapport er klar over at vanndamp er en klimagass, den omtales som det i rapporten, men av datatekniske begrensinger har de ikke klart å behandle den som det i sine klimamodeller – som konklusjonene bygger på.
Det er mulig at IPCC en dag vil kunne ta hensyn til at vanndamp er en drivhusgass i klimamodellene, men vi trenger ikke vente på at IPCC evner å forenkle budskap for å konkludere med at det er liten grunn til å tro at livsformene er «like» truet nå som for 251,9 millioner år siden.
PER ARNE BJØRKUM
Klimaanalytiker og professoren emeritus ved Universitetet i Stavanger
