Satellittbildet viser flere runde tjern på Jamalhalvøya i Sibir. Bildet er tatt av NASA og ligger ute på Wikimedia commons som Public Domain.
Mystiske kratre i Sibir, noen så store som 50 meter i diameter, har skapt stor interesse og bekymring. Russiske eksperter mener at selvantenning av metan og gasseksplosjoner er ansvarlige, og tidligere teorier inkluderer også meteorittnedslag.
Helge Hellevang, professor i miljøgeovitenskap ved Universitetet i Oslo, har imidlertid stilt spørsmål ved den nåværende metan-teorien og introdusert en ny hypotese basert på permafrosttining.
Hellevang og andre forskere ved Senter for Biogeokjemi i Antropocen (CBA-senteret) begynte å undersøke saken nærmere.
CBA-senteret studerer samspillet mellom klima, karbonkretsløpet og økosystemer i nordlige breddegrader. Målet er å vurdere og forutsi endringer i global karbonsyklus, et avgjørende krav for å utvikle strategier for å motvirke menneskeskapte klimaendringer.
– Vi gjennomgikk alt som var publisert om dette, og vi fikk det ikke til å stemme. Derfor fant vi en alternativ hypotese: At dyp gass tar med seg varme fra dypet og tiner permafrosten nedenifra, forklarer Hellevang til Titan.uio.no.
Forskerne har kommet fram til den nye hypotesen ved å lage modeller og matematiske analyser, basert på data fra området som er offentlig i andre forskningsrapporter. Mer data fra Sibir er nødvendig for å bekrefte hypotesen, men dette er ikke mulig å skaffe i dag.
Ikke tilfeldig at de dukker opp nå
– Kratrene er oppdaget ganske nylig, for om lag ti år siden. De kan fylles med vann, og da ser de likere ut andre fenomener. Hvis du ser satellittbilder fra området, ser du tusenvis av små runde tjern. Det er vanskelig å si hva som skyldes dette gassfenomenet, og hva som kan være andre ting, sier Hellevang.
Forklaringen på utbruddene ligger i områdets unike geologiske sammensetning. Det finnes rikelig med gassforekomster og bergarter som transporterer både varme og gass.
– Det er spesielt å ha permafrost over en så stor petroleumsforekomst. Denne permafrosten vil da virke som et slags lokk for gassen, men noen steder, langs forkastninger, får du gass som transporterer varme mot overflaten og det oppstår en slags tining, sier forskeren.
Disse områdene vil stort sett være stabile, men dersom de er svært nær overflaten, og overflaten er svekket på grunn av varmere klima, kan en eksplosjon skje. Svakheter i permafrosten, forårsaket av klimaendringer, kan derfor føre til risikable gassutbrudd og det er antagelig ikke helt tilfeldig at kratrene dukker opp nå.
– Vi tror de dannes i varmeperioder. Det er mange forskere som er enige om at dette kan skyldes klimaendringer som svekker den øverste delen av permafrosten. Derfor tror vi de fleste av disse kratrene har blitt dannet i nyere tid, men de kan også ha blitt dannet i varmeperiodene for flere tusen år siden, forklarer Hellevang.
Både et risiko- og et klimaproblem
Bredden på Jamalhalvøya er på størrelsen med avstanden Oslo-Bergen og hele området er større enn Sør-Norge, men heldigvis er det svært få mennesker som bor der.
Forskerne har nemlig utført beregninger som viser at gasstrykket vil kunne skape enorme krefter og det er derfor risikabelt å oppholde seg i området. Isblokker og permafrost på størrelse med busser har blitt slengt hundre meter ut.
Gasseksplosjonene kan også være et klimaproblem, ettersom metangass slippes ut til atmosfæren. Mengden er usikker, men det vil kunne føre til ytterligere global oppvarming.
– Vi har ikke kontroll på hvor mye metan som egentlig når atmosfæren. Vi må ha et helt nytt estimat på metanlekkasje fra området. Permafrosten vil normalt være et lokk for gassen, men nå kan det komme mye metan på kort tid, avslutter Helge Hellevang.
Forskerne håper at Hellevangs hypotese vil inspirere til videre undersøkelser i Sibir for å bekrefte eller avkrefte teoriene. Med bedre forståelse av gassutbruddene kan risikoområder kartlegges og potensielle utbrudd forutsees.
Hellevang og hans kolleger har publisert en preprint-artikkel som kan leses her:
