Utslipp av klimagasser som metan og CO2 under utvinning, transport, raffinering og forbruk av olje og gass er en av de dominerende årsakene til global oppvarming. Men, inntil nylig har vi ikke innsett at naturlige, ikke menneskeskapte olje- og gasslekkasjer fra norske havområder også kan være omfattende.
Dette har vi i CAGE – Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (tidligere et senter for fremragende forskning (SFF) ved UiT – Norges Arktiske Universitetet mellom 2013 og 2023) i samarbeid med Sokkeldirektoratet forsket på. I det nordlige Barentshavet, et relativt lite område av Arktis, har vi identifisert mer enn 21 700 aktive naturlige metangasslekkasjer og flere naturlige oljelekkasjer på havbunnen. Hvordan oppstod disse lekkasjene? Vi antar at klima i løpet av de siste 2.6 millioner årene er hovedårsaken.
I løpet av de siste millioner av år, har jordens klima endret seg i sykluser. Varme perioder er blitt etterfulgt av kaldere perioder, gang etter gang. I de kalde periodene ble det norske fastlandet og kontinentalsokkelen dekket av is.
Isbreer har en viktig egenskap – de beveger seg langsomt, som en veldig tyktflytende væske. Når isen glir på berggrunnen, kan den sprekke opp, og biter av jordskorpen kan rives av og skrape underliggende bergarter som en gigantisk bulldoser. >40 ganger var Barentshavet dekket av is, som sakte, men sikkert skrapet av >1km med bergarter. Etter hvert nådde denne «isbrebulldoseren» geologiske lag i undergrunnen som inneholdt olje og gass.
Disse geologiske lagene består av porøse bergarter med plass til lagring og forflytning av hydrokarboner, slik som f.eks. sandstein, og over dem en tettere «takbergart» – et hinder for videre forflytning av olje og gass.
Der det finnes slike feller, kan olje og gass samles, og petroleumsindustrien har boret seg gjennom og utnyttet slike i mange tiår for å få opp hydrokarboner. Men å frigi hydrokarboner er også noe naturen selv gjør, når isen pløyer og graver seg ned til geologiske lag med olje og gass som en gang var dypt begravd.
I den nordlige delen av Barentshavet er mye av takbergarten erodert bort og de porøse hydrokarbonholdige reservoarbergartene ligger ved eller svært nær havbunnen (eksempel i Fig.1).
Selv om det er minst 15 000 år siden det siste isdekket over Barentshavet smeltet bort og lekkasjene startet, slippes det i dette området fortsatt ut naturgass som metan, etan, propan osv. og olje til sjøvannet i noe som må være betydelige mengder (Fig.2).
Vi har identifisert og kartlagt mange slike lekkasjesteder ved å studere seismiske data, «skanne» vannkolonnen med ekkolodd, utført nærobservasjoner og prøvetaking med fjernstyrt undervannsfartøy og overvåket noen av dem fra satellittbilder (Fig.2,3).
Men til sammen har vi kun dekket ~5 000 km2 av det 313 000 km2 store Barentshavet. I et område på Sentralbanken som er på størrelse med Oslo kommune fant vi omtrent halvparten av våre lekkasjeobservasjoner (~14 000), noe som gjør dette område til et av verdens største og kraftigste undersjøiske metanutslippsområder.
Men gir disse lekkasjene et betydelig bidrag til atmosfæren? Vi anslår at disse 21 700 lekkasjepunktene som vi har identifisert kan bidra med 2 320 – 20 850 tonn metan årlig til sjøvannet. Dette tallet kan være opptil en størrelsesorden større hvis vi tar hele Barentshavet i betraktning.
Heldigvis, er sjøvann beriket med bakterier som «bruker opp» mesteparten av metanet som kommer opp fra havbunnslekkasjene før det når overflaten. Derfor er utslipp av metan fra havoverflaten til luft flere størrelsesordener mindre enn utslippene fra havbunnen til sjøvann. Til sammenligning slapp Norge ut 188 000 tonn metan til atmosfæren i løpet av 2020 (Regjeringen, 2022).
Hvor mye hydrokarboner har allerede lekket ut naturlig fra reservoarer i Barentshavet? Mer forskning er nødvendig for å finne ut når hydrokarbonfellene begynte å lekke og hvordan lekkasjeintensiteten har endret seg over tid.
Imidlertid, hvis vi antar at lekkasjene vi har kartlagt startet like etter den siste istiden for rundt 15 000 år siden og har hatt dagens lekkasjeintensitet hele denne tiden, er den totale mengden gass som har lekket ut fra det kartlagte arealet ~0,3-3% av de utvinnbare reservene i det største Norske olje- og gassproduserende feltet Troll. 58% av gassreservene i Troll feltet har blitt utvunnet i løpet av de siste 30 årene.
Pavel Serov er maringeolog (PhD). Han har en forskerstilling i IG – Institutt for Geovitenskap ved UiT – Norges Arktiske Universitet, Tromsø, Norge.
Hans område av vitenskapelige interesser inkluderer fluidmigrasjon og havbunnsutslippssystemer i kontinentale marginer, gasshydrater, permafrost og havbunnsgeomorfologi.
Dette er hans bidrag til formidlingskonkurransen 2024.
