Kei Ogata, Post-Doc ved UNIS, er en av mange forskere som jobber ved CO2-laben på Longyearbyen. Her ved CLIMIT-konferansen i oktober. Foto: Ronny Setså
Longyearbyen CO2-lab drives i regi av UNIS (Universitetet på Svalbard) i samarbeid med aktører fra oljebransjen og forskningsmiljøene her i landet. Formålet med laben er å utforske potensialet for lagring av CO2 under Longyearbyen og oppnå økt forståelse rundt CO2-lagring.
Svalbard godt egnet
– Longyearbyen er et ypperlig sted for å undersøke potensialet for CO2-lagring, forteller Kei Ogata, Post-Doc ved UNIS.
Svalbard har gode geologiske forutsetninger for lagring av CO2. Ca. 1000 meter under overflaten ligger sandsteinsformasjonen som kan være porøs nok til å lagre drivhusgassen. Reservoaret er overlagret av tette skiferbergarter, og permafrost kan også virke forseglende. Og bare 20 km fra lab’en er den samme sandsteinen eksponert i fjellveggen
– Dette gjør at vi kan undersøke bergartene i felt og forstå dem bedre enn om vi kun hadde hatt borekjerner å studere, forklarer italiensk-japanske Ogata.
Longyearbyen har kun ett punktutslipp av den uønskede gassen – kullkraftverket. Om utslippene fra kraftverket kan fanges og lagres i sandsteinsreservoaret, vil dette gjøre byen til verdens første klimanøytrale lokalsamfunn, i følge UNIS sine nettsider.
Sprekker avgjørende
I september i år undersøkte Ogata sprekkene i reservoarbergartene ute i felt.
– Svalbard er en oppløftet del av Barentshavet, og de sedimentære bergartene vi finner her har tidligere vært dypt begravet, utdyper Ogata. Derfor er sandsteinen tett. Sprekkene utgjør av den grunn en vital del av porøsiteten og permeabiliteten i reservoaret. Samtidig kan sprekkene utgjøre en risiko for lekkasje om de også finnes i takbergartene, legger den unge strukturgeologen til.
Sprekkedataene fra felt skal legges inn i en database. Dette gir grunnlaget for en datamodell som skal gjenspeile virkeligheten best mulig. Lekkasjer må ikke forekomme om CO2 en dag skal injiseres.
Longyearbyen CO2-senter
De tre første brønnene ble boret i 2007 og 2008 for å påvise potensielle reservoarer og takbergarter. En ny brønn ble boret i 2009 for å bekrefte sandsteinsreservoarets evne til å lagre flytende CO2, og injiseringen av vann startet i 2010. Til dags dato er det boret seks brønner.
I følge Ogata skal det bores ytterligere ni brønner.
– I 2013 ser vi for oss en brønnpark med enda flere brønner. Vi ønsker dessuten å installere geofoner på bakken for å kunne utføre 4D seismikk. Dette vil hjelpe oss å se hvordan fluider forflytter seg i reservoaret over tid. Vår visjon er et CO2-senter i Longyearbyen som kan vise til et fullt fungerende CCS-system: fangst, transport og lagring av CO2, avslutter Kei Ogata.
CO2-laben utenfor Longyearbyen injiserer i disse dager vann ned i et sandsteinsreservoar på 1000 meters dyp for å undersøke reservoarets egenskaper og potensialet for lagring av flytende CO2. Foto: Kei Ogata
Vil du lese mer om Longyearbyen CO2-lab? Se geo365.no:
