Et øyeblikksbilde fra den geologiske perioden kambrium
Bølgene slår mot stranden. Små sandkorn triller frem og tilbake. Utenfor ligger havet, stort og mektig. På bunnen avsettes ørsmå leirpartikler. I slutten av prekambrium var det norske fastlandet slitt ned til et sletteland. Så begynte havet å stige, nesten umerkelig, og gjennom tusener på tusener av år invaderes stadig større landområder. Det urgamle fastlandet med de harde bergartene er nå sjøbunn, og oppå det gamle grunnfjellet blir det avsatt leire, lag på lag, som senere har blitt omdannet til skifer.
For å gjenskape stemningen i kambrium må vi se for oss at hele Skandinavia med Finland var dekket av et grunt hav. Øyer stod nok opp her og der, men i all hovedsak var landet oversvømt. I det varme vannet trivdes en mengde rare skapninger som oppstod i forbindelse med ”Den kambriske eksplosjonen”. På bunnen levde bl.a. trilobitter, tidlige former for leddyr, den mest kjente dyregruppen fra denne tiden.
Rester etter det kambriske havet finner vi blant annet i Oslofeltet hvor skifrene har et høyt innhold av karbon og gjerne omtales som alunskifer.
Kambriske skifre og kalksteiner forvitrer lett og gir god og næringsrik jord for mange bønder på Østlandet. Alunskifer var på 1700- og 1800-tallet et viktig råstoff i industriproduksjon. Av skiferen ble det fremstilt alun som ble benyttet til bleking og hvitgarving, samt i papir og medisin. Det høye karboninnholdet gjør alunskiferen til en god kildebergart for olje, og svenskene har tidligere destillert skiferen til fremstilling av petroleumsprodukter.
