Den nye “superfuglen” til NGI gjennomfører nøyaktige målinger av istykkelsen i Arktis mens den taues 10-15 meter over isen av et helikopter eller fly i ca. 130 km/t. Foto: Dr. Christian Haas, University of Alberta
Elektromagnetisk kartlegging av havis tar utgangspunkt i at elektrisitet og magnetisme er to sider av samme sak. En elektrisk strøm gjennom en leder fører til at det dannes et magnetfelt rundt lederen, og et magnetfelt fører til at det dannes en elektrisk strøm inne i lederen.
EM-kartleggingen i arktiske strøk foregår ved at en sterk elektrisk strøm sendes inn i en ledningsspole (tenk på en sykkeldynamo uten det sentrale ankeret) som taues i en gitt høyde over isen. Den elektriske strømmen i spolen fører til at det dannes et magnetisk felt, som i sin tur induserer en elektrisk strøm i det salte og elektrisk ledende havvannet under isen. Den elektriske strømmen i vannet induserer et sekundært og svakere magnetisk felt, som i sin tur kan registreres av en sensor. Både den elektriske spolen og sensoren er bygd inn i det samme instrumentet, som ofte henger i et tau under et fly. Instrumentet kan også henge fra et skip eller bæres av mannskaper på isen.
Det salte havvannet har god elektrisk ledningsevne, mens isen har vesentlig dårligere ledningsevne. Den induserte elektriske strømmen i vannet vil derfor presses nedover i områder med skrugarder eller annen tykk is, og det sekundære magnetfeltet ”følger etter” elektrisiteten både oppover og nedover. EM-teknologien måler på den måten avstanden mellom instrumentet og saltvannet, og istykkelsen fremkommer ved å trekke fra avstanden mellom instrumentet og isens overflate.
