Bergarter fra jordas indre

Norge inneholder noen få sjeldne bergarter som kommer fra jordas indre. Ved å studere disse i felt, ta med prøver til lab og måle deres magnetiske egenskaper, kan man finne ut mye om bergartenes historie!

Geolog i felt med instrument på ryggen som måler den totale magnetiske intensiteten. Foto: Zeudia Pastore

Bare noen få hundre meter fra E6 nær Sparbu ligger Slipsteinsberget. Et lite steinbrudd gjemt mellom tette skoger og bratte skrenter. Det er et stille og ubebodd område hvor den eneste lyden å høre er vinden som danser i trærne.

Slipsteinsbergets kuppelform gjenspeiler dens majestetiske plass i naturen bestående av bergarter i vakre, spraglete, grønne mønstre. Fra dette bruddet har det ikke kommet én eneste lyd de siste 14 årene, men senhøsten 2019 hørtes nok en gang klangen av stål mot stein. En larm som fikk fuglene til å lette fra tretoppene.

På Slipsteinsberget befant det seg nå nemlig en ivrig, motivert og nysgjerrig geolog som var klar til å lære så mye som mulig om disse grønne bergartene!

For det har seg nemlig slik at bergartene på Slipsteinsberget er spesielle. For lang, lang tid siden befant de seg i jordas indre! Så hvorfor finnes de nå midt inni de trønderske skoger, og hvordan har de kommet seg dit?

For å finne ut av dette befant geologen seg nå tett inntil steinene med både lupe, kompass og hammer.

Geologer kan på en måte sammenlignes med både detektiver og leger. På samme måte som doktoren tar blodprøver, røntgen og fysiske sjekker, gjør geologer det samme med bergartene. Ved å ta prøver av stein i felt for så å analysere dem videre på lab – med både røntgen, mikroskop og fysiske tester, kan man avdekke bergartenes hemmeligheter.

Resultatene dette gir må tolkes og etterprøves, akkurat som en detektiv. Og dette var grunnen til at geologen på Sparbu nå gledet seg som et lite barn før julaften til å ta fatt på masteroppgaven.

Geologen banket av en bit av fjellet som resulterte i en fersk overflate. Dette gjorde det mulig å identifisere mineraler ved hjelp av lupen. I tillegg ble det tatt prøver av dens magnetiske egenskaper, noe som viste at midten av Slipsteinsberget var veldig magnetisk!

For å lett finne ut av den magnetiske distribusjonen over hele bruddet ble det benyttet en stor ryggsekk med dyrt og avansert utstyr, som vist på bildet over. Et grundig arbeid ble gjennomført for å kartlegge hele området. Instrumentet viste stadig vekk forhøyede verdier da geologen beveget seg mot kjernen av steinbruddet.

Sammen med magnetiske data fra felt ble bergartene videre analysert. De magnetiske signalene kom fra mineralene magnetitt og en jern-rik kromitt. Ellers bestod Slipsteinsberget i hovedsak av serpentinitt (etter serpent, slange), en grønn, «myk» og glatt bergart.

Om man ser for seg jorda vår som et eple, kan jordskorpas tykkelse sammenlignes med skallet. Under jordskorpa er jordas mantel. Mantelen er svært tyktflytende masse og øker i temperatur (cirka 30°C/km) innover mot kjernen.

Ved forskjellige prosesser hender det at det blir dannet en liten rift i jordskorpa som tillater magma fra mantelen å trenge oppover til overflaten. Siden temperaturen minker på vei mot overflaten, vil den stigende mantelen størkne og en mantelbergart blir dannet! Dersom denne bergarten kommer i kontakt med vann, kan den omdannes til en grønn serpentinitt, samtidig som det blir dannet magnetitt.

Her ser man en spraglete grønn serpentinitt på cirka 20cm. Den fungerer utmerket som for eksempel benkeplate med dens flotte glans og vakre mønstre! Ikke rart den er statsbergarten til California, USA. Foto: Siren Ånestad

Men «hvordan ble Slipsteinsberget dannet?», undret geologen seg. Basert på innholdet av jern-rik kromitt, magnetitt og andre mineraler, kunne geologen til slutt legge frem en teori om at serpentinitten på Slipsteinsberget mest sannsynligvis ble dannet vest for dagens Norge i en rift på havbunnen som spredte seg sakte.

Senere måtte noen sterke krefter ha dyttet Slipsteinsberget opp på land slik en bulldoser dytter masser i et grustak. Siden serpentinitt har en lav tetthet, er lett og formbar, har den muligheten til å stige opp gjennom overliggende bergarter og kan trenge helt opp til overflaten.

Generelt sett er serpentinitt en økonomisk ressurs. Den gjør seg fint som både skulpturer, benkeplater og byggestein. Serpentinitten på Slipsteinsberget er av god kvalitet og er dessuten sammenlignet med den eksklusive, italienske «Verde Antico» serpentinitten.

Med tanke på klima, transport og bærekraft, kan det kanskje være en idé å fortsette utvinningen fra Norge. Forskningen utført på dette området er også viktig for forståelsen av den kompliserte historien til Norges fjell og deres geologi.

Ved å studere serpentinitter som Slipsteinsberget, får vi kartlagt den norske berggrunnen og finner de ressursene vi sitter på.