År 2100, et tett befolket kystområde. En katastrofal orkan har nettopp feid gjennom, og oversvømmet hundrevis av kilometer inn i landet med saltvann. En gang blomstrende avlingsfelt, jordbruksland og oppdrettsanlegg er nå under vann. Strøm- og matforsyningen er kuttet. I går var dette et yrende land med millioner, i dag er det et mareritt, en kamp for å overleve. De lurer på om dette var skjebnen eller resultatet av deres egne handlinger?
Dette er ikke en drøm eller en scene fra en overlevelsesfilm fra Hollywood. Det kan være et fremtidsscenario for kystområder rundt om i verden. Denne skjebnen ville ikke bli skrevet av orkanen eller av skjebnen, men av deres grådige forfedre, som drepte økosystemet bit for bit uten å tenke på fremtidige tilbakemeldinger.
Heldigvis er i dag ikke 2100-tallet; vi er i 2024. Vi, den nåværende generasjonen, står allerede overfor faren for et kollapsende økosystem; polarisen smelter, det globale havnivået stiger, og katastrofer som skogbranner, sykloner, orkaner og flom slår rekorder hvert år.
Hva burde vi gjøre nå? Bør vi skylde på våre forfedre og fortsette vårt forbruk av jordressurser uten å vurdere helsen til planeten Jorden? I så fall vil vi bli husket som de grådige forfedrene til den fremtidige generasjonen i 2100 og potensielt være ansvarlige for dens utryddelse. I verste fall vil menneskelig sivilisasjon bli registrert i bergarter som et tynt lag med plast. Derfor, før vi blir utryddet som dinosaurer, må vi redde jorden så snart som mulig.
Jordens atmosfære er nå beruset av klimagasser som karbondioksid (CO2) metan, lystgass, etc. Disse gassene slipper vi ut i atmosfæren på flere måter som forbrenning av fossilt brensel (olje, gass og kull) i industri, transport, og boligsektorer, ved bruk av gjødsel i landbrukssektoren, etc. Disse gassene øker jordens temperaturer og ubalanserer dens dynamikk, noe som resulterer i et kollapsende økosystem og intensivere naturkatastrofer.
Derfor må vi slutte å slippe ut disse gassene og fjerne de allerede utslitte gassene, spesielt karbondioksid (CO2) fra atmosfæren fordi denne gassen alene utgjør 76 % av de totale klimagassene. Derfor haster det i løpet av kort tid å fjerne millioner av tonn CO2-gass fra atmosfæren og holde den i flytende eller fast form; denne prosessen kalles Carbon Capture and Storage (CCS).
Vi kan binde karbon på mange måter som for eksempel treplantasjer, gressletter, biologisk binding, geologisk binding, etc. Imidlertid er CCS i massiv skala på kort tid, geologisk binding under overflaten den beste løsningen på grunn av tilgjengeligheten og den enorme dimensjonen til berglag. . Det er tre segmenter i prosessen; fange opp CO2 fra atmosfæren eller punktkilden, slik som enhver utslippsindustri, konvertere den til en flytende form som kalles superkritisk fase, og til slutt injisere den på et spesifikt sted under overflaten for permanent lagring.
Det er praktiske erfaringer med vellykkede småskala CCS-prosjekter i undergrunnen som Sleipner, Snøhvit, In Salah, Otway, Quest, Ketzin, etc. I år er det første fullskala (gigatonnivå) CCS-injeksjonssted (dvs. langskipet) /Northern light) i Nordsjøen vil begynne å injisere superkritisk CO2 i et bergartintervall under overflaten. I tillegg er seks injeksjonssteder fra norsk kontinentalsokkel (NCS) under forberedelse for fremtidige store CCS-prosjekter.
Vi kan imidlertid spørre oss selv om vi har nok lagringsplass for all atmosfærisk CO2 eller om det er trygt å injisere CO2 i undergrunnen. Svaret på begge spørsmålene er ja. Videre forsker forskere med ulik bakgrunn fortsatt på sikkerhet under overflaten og bærekraftig lagring. Globalt, hvis store geologiske CCS-prosjekter blir gjennomført med suksess, vil de redusere klimagassene fra atmosfæren betydelig. Derfor er CCS koblet til klimaendringer og karbonnøytralitet; derfor er det direkte knyttet til oss og våre fremtidige generasjoner.
Basert på ovennevnte scenario og mulige løsninger er beslutningen nå vår. Ønsker vi en bærekraftig, grønnere eller ødelagt jord med ekstreme værmønstre (Figur 1)? Hvis vi ønsker å redde menneskelig sivilisasjon, må vi redde jordens klima. Derfor er det på høy tid for oss å si ifra slik at politikere ikke nøler med å ta de riktige tiltakene for å redde klimaet. Ellers kan det være for sent å redde menneskets eksistens fra jorden.
En spesiell takk til Christian Hermanrud (UiB/Equinor) for hjelpen med den norske oversettelsen.
Afroza Parvin er postdoktor ved UiB og jobber med forkastningsanalyse for CCS-områdekarakterisering med fokus på Norskehavet og Nordsjøen. Md Jamilur Rahman er postdoktor ved UiB med fokus på karakterisering av offshore vindparker.
Dette er deres bidrag til formidlingskonkurransen 2024.
