Ifølge den nyeste fagrapporten fra FNs klimapanel (AR6 WG1, 2021) har gjennomsnittstemperaturen i lufta over de arktiske strøkene (> 65 °N) steget cirka tre ganger mer enn gjennomsnittet for jorda.
Figuren under, som er hentet fra en artikkel som kom ut i 2022, viser temperaturutviklingen i lufta (2 m over bakken) i arktiske strøk de siste 70 årene.
Klimaforskerne har imidlertid problemer med å forklare/modellere denne raske oppvarmingen. Noe blir tilskrevet Golfstrømmen, men det meste av oppvarmingen antas å skyldes at det kommer mer varm og fuktig luft fra området rundt ekvator (AR6 WG1, 2021). For få forklare oppvarmingen på den måten, må man imidlertid anta at temperaturen har steget mye mer rundt ekvator enn den har.
Antagelsen om transport av luft fra sør, svekkes dessuten av at den dominerende vindretningen ved Nordpolen er motsatt – fra Nordpolen mot 60°N.
Figuren under, som er hentet fra nettstedet til copernicus, viser at oppvarming av lufta over havområdet nord for Sibir, er størst om høsten, mens oppvarmingen av landområdet er størst om vinteren. Det tilsier også at det ikke er luft fra landområdet i sør som varmer opp lufta over havet.
Jeg har tidligere fremhevet skogens rolle for oppvarmingen av landområdene som omkranser Polhavet knyttet til økt produksjon av vanndamp, se her, men det kan ikke forklare oppvarmingen av lufta over havområdene i Arktis.
Jeg vil derfor benytte anledningen til å utdype en idé som jeg lanserte i geoforskning.no, om at man også må ta hensyn til at temperaturen i elvevannet som renner ut i havet har økt (i snitt har landjorda har nemlig blitt varmet opp mer dobbelt så mye som havet).
Polhavet har en temperatur på -1,8 °C hele året (det reguleres av at det er havis året rundt), men ferskvann er lettere enn sjøvann og vil derfor legge seg øverst og det er temperaturen til vannflaten som styrer temperatur i lufta. Målinger med satellitter viser at om sommeren og et stykke utover høsten er temperaturen i det aller øverste vannsjiktet (~0,01mm) godt over null grader – sjekk her.
Oppvarmingen vil bli størst hvis elvene renner fra et varmt til et kaldere område, slik mange av de store elvene i Sibir gjør, og som vist i figuren under – som er hentet fra en publikasjon som kom i 2021 (jeg har markert Hudsonbukta):
Figuren under viser vanntemperaturen i elva Lena på dens vei mot Polhavet. Som vi ser, er temperaturen ved utløpet (blå farge) mer enn tolv grader i juli og august.
Hypotesen om at varmere elvevann er viktig for oppvarmingen av lufta over Polhavet støttes av at temperaturen har steget aller mest rundt øya Novaya Zemlyala, hele syv grader, dvs. der elvene Yenisey og Ob har sine utløp (vi kan være rimelig sikre på at en så kraftig oppvarming på et så «lite» område ikke kan skyldes varmt havvann på grunn av Golfstrømmen eller varmere luft fra tropene).
Hypotesen støttes også av at lufttemperaturen har steget minst over havområdene nord for Grønland og Canada/Alaska. Det kan forklares med at havområdet utenfor ikke har direkte utløp av elvevann. Elvene renner ut i Hudsonbukta (som fryser til om vinteren) eller i de mange fjordene som ligger «inne på land». Derfor er havområdet utenfor stort sett dekket havis hele året.
Jeg har ikke tilgang til data om temperaturen i elvevannet bakover i tid, men ettersom gjennomsnittstemperaturen over de arktiske skogene, ifølge Klimapanelets siste fagrapport (AR6 WG1, 2021) har økt med inntil seks grader, er det logisk å tenke seg at en vesentlig del av den kraftige temperaturøkning i lufta over Polhavet skyldes varmere elvevann.
Elvevannet må komme fra et sted. Alt ferskvann stammer opprinnelig fra havet. Den dominerende vindretningen over skogsområdene i Sibir, er fra vest mot øst. Vanndampen, og nedbøren, kommer derfor fra Atlanterhavet. Fordi havvannet utenfor Vest-Europa kommer fra sørlige breddegrader, er overflatetemperaturen høyere enn normalt på disse breddegrader. Det kommer derfor mer vanndamp fra Atlanterhavet enn andre havområder på samme breddegrad.
Temperaturen i havet utenfor Vest-Europa har dessuten steget de siste 40 årene. Det kan være noe av forklaringen på at nedbøren over de arktiske skogene har økt med inntil 30 prosent (AR6 WG1, 2021), noe som har ført til økt vannføring i elvene i Sibir.
Det er imidlertid trolig ikke økt vannføring som er den viktigste grunnen til at lufttemperaturen har økt så kraftig der elevene kommer ut i Polhavet, men oppvarmingen på bakken.
Vanndamp har imidlertid kort oppholdstid i lufta, typisk ti dager, men skogen sender mye av regnet opp igjen som damp via en prosess som omtales som «the biotic pump». Re-sirkulert vanndamp gir opphav til «flying rivers», som er atmosfærens måte å transportere ferskvann innover land på (mot gravitasjonskreftene!) helt til Kina – som vist i figuren i lenken.
Det er derfor mye som tyder på at Golfstrømmen er viktig for oppvarmingen av polområdet utenfor Sibir, men altså ikke på den (direkte) måten FNs klimapanel har tenkt.
Klimapanelet har en omtale av de flyvende elvene, men legger mest vekt på hva de betyr for transporten av varm/fuktig havluft fra tropene og til områdene nord for 65 °N.
Det er ingen omtale av eller referanser til prosessen som forklarer hvorfor skogen suger fuktig luft inn fra havet som ble publisert i 2007 – og som jeg har beskrevet i innlegget: Hvorfor blåser det?. Det har skogforskerne kritisert Klimapanelet for i rapporten (Not Just Carbon, 2022).
Som vitenskapshistoriker liker jeg å sette ting i perspektiv. Grunnen til at vi vet mer nå enn før er ikke at noen har regnet feil, eller har vært ulogisk, men at forskerne har oversett noe. Det er legitimt så lenge det er ukjent for alle, men skogens betydning for transport av ferskvann har vært kjent i snart 20 år.
Jeg har informert noen av våre fremste klimaforskere om mye av det jeg har kritisert Klimapanelet for de to siste årene, inkludert ideen om temperaturen til elvevannet. Responsen har vært lunken og til dels avvisende. Én svarte at han ikke ville forholde seg til det jeg hadde sendt ham før det var publisert i et tidsskrift med fagfellevurdering. Det får meg til å tenke på en struts.
PS: Dette innlegget vil bli sendt til mine kontakter innenfor klimaforskningen.
PER ARNE BJØRKUM
Professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger
