På Gråurdfjellet ved Åmotsdalen på Dovrefjell ble det boret etter gull på 1990-tallet. Aldersdatering av leiromvandlet berggrunn i et borehull viser at omvandlingen skjedde i et tropisk klima i jura tid. Det høyeste fjellet i bakgrunnen er Snøhetta.
Leirprøver fra de siste tiårs gull-leting på Gråurdfjellet og i Gisnadalen i Oppdal har gitt ny informasjon om når og hvordan landskapet i Trøndelag ble dannet. Nye aldersdateringer viser at både fjellplatåene og den såkalte Dovrebanedalen fra Dovrefjell til Trondheimsfjorden ble dannet i jura tid. Arbeidet er nylig publisert i en artikkel i tidsskriftet Norwegian Journal of Geology: Norwegian Journal of Geology (geologi.no)
Alderen og dannelsen av fjellene i Norge er omstridt. Noen forskere hevder at dagens fjell er rester av den kaledonske fjellkjeden, mens andre hevder at de kaledonske bergartene ble slitt ned og begravd av yngre sedimenter og deretter gravd opp igjen.
For å avklare disse spørsmålene, har vi studert rester av bergarter som er omvandlet til leire (dypforvitring eller saprolitter) fra Trøndelagskysten og opp til Dovrefjell. Det tverrfaglige studiet omfatter digital topografi, elektriske motstandsmålinger (ERT), røntgenanalyser (XRD og XRF), sporfossilanalyser og isotop-dateringer (K-Ar) av leirprøver fra veiskjæringer, grøfter og kjerneboringer.
Kystområdene i Trøndelag domineres av et ytre strandflatelandskap med et fjord- og dallandskap innenfor, mens de høyereliggende områdene er preget av jevnere landskap, såkalte paleiske flater. Rester av leiromvandlet berggrunn (dypforvitring) fra før-tertiærtiden finnes både på strandflaten, i dallandskapet og oppe på fjellplatåene (Fig. 1-2). Dypforvitringen finnes i noen tilfeller i forkastnings- og sprekkesoner og på dybder på over 50 m i borehull.
For mer enn 150 millioner år siden, i trias og jura, hadde Norge et varmt og fuktig klima med gode vekstforhold for regnskoger. Klimaet sørget for en sterk forvitring gjennom millioner av år, og i sprekkesoner dannet ved tidligere forkastningsaktivitet, fikk overflatevannet god kontakt med bergartene.
Dette førte til forvitring, det vil si oppløsning av mineraler, slik at bergartene smuldret opp. De oppløste mineralene førte til krystallisasjon av nye mineraler, særlig leirmineraler som smektitt (svelleleire), illitt, og kaolinitt. Da havnivået steg i kritt, ble store deler av Trøndelag til havbunn og dekket med sedimenter som beskyttet underliggende forvitret grunnfjell fra erosjon.
Rester av slik forvitring finner vi igjen i sprekkesoner over store deler av Trøndelag, og også på noen sammenhengende flater, for eksempel i Gisnadalen i Oppdal og i Ilfjellområdet mellom Sokndal og Orkdalen (Fig. 2B). Elektriske motstandsmålinger viser at forvitringen fortsetter til mer enn hundre meters dyp i oppsprukket fjell.
Områdene som i dag er fastland, ble i tertiær og kvartær hevet opp, slik at de relativt flatt-liggende sedimentene fra trias, jura og kritt ble erodert bort.
Den første professoren i geologi på NTH, Johan H.L. Vogt, var konsulent for NSB under planleggingen av Dovrebanen. Han oppdaget at den planlagte traseen fra Dovrefjell til Trondheimsfjorden hadde et ganske konstant fall og foreslo i en artikkel i 1914 at den representerte et eldre dalføre og foreslo navnet Dovrebanedalen. Graving etter gull i Gisnadalen som utgjør en sidedal til denne gamle dalen, har påvist leiromvandlet berggrunn i bunnen av dalen. Både isotopdateringer og studier av sporfossiler i disse leirene viser at omvandlingen foregikk for mer enn 150 millioner år siden.
En diplomoppgave fra 1992 av NTNU/RWTH-student Gjermund Weisz viste at jurasedimentene i Beitstadfjorden innerst i Trondheimsfjorden, en gang var begravd til et dyp på 1,8 – 2,3 km. Siden fjellene vest for Beitstadfjorden har en høyde på ca. 600 meter over havet, mens selve fjorden er ca. 200 meter dyp, så har det vært mer enn 1 000 meter tykke sedimenter over landområdene i denne delen av Trøndelag.
Det antas at de gamle saprolittene ble sterkt erodert langs kysten og i fjorder og daler som i Orkdalen og Sunndalen. K-Ar-dateringer av leiromvandlinger på fastlandet gir oftest jura-dateringer langs profilet som strekker seg fra kysten til Dovrefjell (ca. 1 400 m.o.h.). Dannelsesalderen for de leirholdige saprolittene ser ut til å være nesten samtidig langs dette profilet, noe som tyder på at hele området var utsatt for forvitring i et varmt og fuktig klima, slik det var i sen trias og jura for mer enn 150 millioner år siden.
Funn av pollen og sporer fra trias og jura i den leireinfiserte berggrunnen støtter saprolitt-tolkningen. Det gamle landskapet i Midt-Norge ble følgelig formet av landheving og dypforvitring i jura. Sannsynligvis var hele Trøndelag fylke dekket av sedimentære bergarter fra Jordens mellomalder (mesozoikum) frem til den tertiære utgravningen. Store elver eroderte i tertiær gjennom de flatt-liggende sedimentene og ned i gneisunderlaget. Denne erosjonen skjedde først langs nye elveløp som gravde seg gjennom de bløte sedimentlagene og ned til det hardere gneis-underlaget. Sunndalen, Orkdalen og øvre del av Gauldalen ble sannsynligvis dannet på denne måten.
Landheving og glasiasjoner i kvartær fjernet de siste flatt-liggende sedimentene i Midt-Norge og gjorde dalførene dypere og bredere. Elvene i disse yngre dalene ‘stjal’ altså vannet fra den gamle Dovrebanedalen som ble stykket opp i flere biter og ligger igjen som rester (Fig. 3).
Landskapet ble endret av hevning og erosjon, og til slutt omformet av breerosjon i kvartær. Det alpine landskapet er særlig utpreget i Trollheimen og Snøhetta-området.
Langs kysten kunne bølger, havis, isbreer, smeltevann og fryse- og tineprosesser i løpet av kvartær tid grave seg inn i dypforvitringen og lage den karakteristiske strandflaten.
Vi konkluderer med at både de observerte saprolittene og formen på dagens landskap i Midt-Norge i stor grad er en arv fra den opprinnelige forvitringsflaten fra jura tid. Selv om regnskogene og fossilene etter datidens planter og dyr er borte, kan vi ved å studere mikrofossiler og aldersdatere leirmineralene i dypforvitringen påvise at de må ha vært til stede over store deler av Trøndelag.
Studiet i Trøndelag er utført innenfor Coop-prosjektet (Crustal onshore-offshore project) som ble finansiert av Norges geologiske undersøkelse (NGU), Oljedirektoratet (OD), Nye Veier og 22 energi- og oljeselskaper.
ODLEIV OLESEN
Forsker, Norges geologiske undersøkelse
