Svalbard var trolig isfri for noen tusen år siden. Det kan bety at landhevingen på øygruppa fra siste istid er mye større enn hva observasjonene viser.
Figur 1. Dagens utbredelse av isbreer og modell av istykkelsene; mørk blå farge viser mer enn 300 meter tykk is.
Vi så for en tid tilbake på hva som har skjedd med Svalbard i forbindelse med avsmelting etter siste istid.
Under siste istids maksimum (LGM; 20 000 år siden) lå Svalbard antakelig under et nesten to kilometer tykt isdekke.
På den tiden var det et sammenhengende isdekke over Nord-Europa og Barentshavet (inklusiv Svalbard, Franz Josefs Land og Novaya Zemlya). For 15 000 år siden hadde mye av isen smeltet vekk, og Barentshavet begynte å bli isfritt.
Se animasjon av vår modell for issmelting etter siste istid her (alderen vises under til venstre) som ble brukt i studiet i lenken ovenfor:
Vår nyeste avsmeltings-modell (AA2) som er brukt i dette nye studiet, er vist her:
Basert på denne avsmeltingen beregnet vi landhevningen på Svalbard.
Best overensstemmelse med observasjonene blir det med en astenosfæreviskositet lavere enn for Skandinavia (1019 Pa s), og med en elastisk litosfære som er dobbelt så tykk som for Skandinavia – omtrent 80 kilometer.
I disse beregningene var det imidlertid en viktig sak vi ikke tok hensyn til, nemlig at dagens breer på Svalbard sannsynligvis er ganske unge.
Det er nå mer enn 2 000 isbreer på Svalbard, og mer enn 60 prosent av øyene er dekket av is. Isens tykkelse kan enkelte steder være mer enn 500 meter.
Figur 1 øverst viser dagens utbredelse av isbreene på Svalbard og deres tykkelser.
Det er en vanlig oppfatning at Svalbard ble isfri ganske tidlig, og at dagens isbreer er ganske unge. Enkelte mener at dagens isbreer begynte å vokse for 2 000 år siden og nådde dagens størrelse under Den Lille istid (200 år siden).
LES OGSÅ: Svalbard uten is?
I lenken ovenfor viste vi beregninger av den totale isostatiske innsynkningen under lasten av dagens isbreer. Innsynkningen i sentrale deler av Svalbard er betydelig, opp mot 40 meter.
Hvis dagens isbreer bare er 2 000 år gamle, så er det imidlertid ikke isostatisk likevekt nå, slik at Svalbard fremdeles har en komponent av innsynkning.
Dette betyr også at landhevingen som er observert på Svalbard ikke bare har med istiden å gjøre, men inneholder en komponent som har med nedising de siste få tusen år.
Figur 2. Beregnet isostatisk innsynkning forårsaket av dagens isbreer på Svalbard fra de begynte å vokse for 2 000 år siden. Parametre for litosfære og mantel er omtrent som for Skandinavia. Konturintervall er 2 meter.
Opp mot dobbel så stor landheving
Vi har laget en modell hvor vi antar at dagens isbreer begynte å vokse for 2 000 år siden og nådde dagens nivå for 200 år siden.
I beregningene har vi antatt at isbreene har vokst med konstant hastighet. Beregnet innsynkning fra Svalbard var isfri og til i dag, er vist på figur 2 over.
Vi har brukt mantelviskositet og elastisk litosfæretykkelse omtrent som for Skandinavia. Grunnen til dette, vil vi forklare i en senere artikkel.
Resultatet viser at isostatisk innsynkning av sentrale deler av Svalbard kan være omtrent 20 meter. I forhold til observert landhevning er dette ikke ubetydelig.
Figur 3. Observert landheving de siste 10 500 år (fra Forman m.fl., 2004). Konturintervall er 10 meter.
Observert landheving på Svalbard de siste 10 500 år er vist i figur 3. Som vi ser, vil isostatisk innsynkning de siste 2 000 år utgjøre en betydelig del av den observerte landheving de siste 10 500 år.
Men hva betyr dette? Jo, observasjonene av 10 500-havnivå ble gjort etter at Svalbard hadde sunket inn under lasten av dagens isbreer. Da Svalbard var isfri, så lå altså 10 500-havnivå høyere enn idag.
Det betyr at landhevingen på grunn av siste istid er betydelig større enn det observasjonene tilsier. I noen områder kan landhevingen fra siste istid være dobbelt så stor som observasjonene tilsier.
For å få et mål på den virkelige effekten av siste istid, må vi altså summere observert landheving (figur 3) og isostatisk innsynkning på grunn av nedisingen de siste få årtusen (figur 2). Dette er viktig blant annet for å kunne beregne jordas egenskaper under Svalbard.
Resultatet av dette og hva dette betyr for mantelens og litosfærens egenskaper under Svalbard kommer vi tilbake til i en senere artikkel.
Referanse
Forman, S.L., Lubinski D.J., Ingolfsson, O., Zeeberg, J.J., Snyder, J.A., Siegert, M.J. & G.G. Matishov, 2004. A review of postglacial emergence on Svalbard, Franz Josef Land and Novaya Zemlya, northern Eurasia. Quaternary Science Reviews 23, 1391–1434.
