Dette bildet fra Gnitahei viser den indre delen av forekomsten som er blottlagt i et bratt parti av en rasgrop. Blotningen eksponerer et nettverk av årer bestående av massive sulfider som krysser gjennom en tidligere fase av mineralisering. Foto: Senter for dyphavsforskning, UiB
Hydrotermale kilder langs spredningsryggen i Norskehavet har gitt opphavet til en rekke sulfidforekomster som er interessante i et ressursperspektiv.
Oljedirektoratet publiserte tidligere i år den etterlengtede ressursvurderingen for mineraler på norsk sokkel. De meldte om betydelige mengder av en lang rekke metaller. Det er godt nytt for den gryende norske havbunnsmineralindustrien, som nå venter på at høringsprosessen vedrørende konsekvensutredningen skal ferdigstilles.
geo365.no: «Store tilstedeværende ressurser»
Per i dag kjenner vi til ni, navngitte sulfidforekomster (Oljedirektoratet nevner også en tiende som det er funnet spor av – Kobberåsen).
Av disse er det én forekomst som er fullstendig inaktiv – Gnitahei. Oljedirektoratet refererer også til Mohnsskatten som inaktiv, men den er altså utdøende (svært lav aktivitet).
Det er de inaktive sulfidforekomstene som regnes som mål for eventuell fremtidig leting og utvinning.
Årsaken er at de inaktive forekomstene har et svært begrenset biologisk mangfold og total biomasse sammenliknet med aktive, hydrotermiske kilder. Dessuten er de aktive kildene yngre og dermed også mer underutviklet i et ressursperspektiv. Det er videre knyttet tekniske utfordringer til å operere i områder med svært høye temperaturer (aktive kilder).
Deep Sea Minerals 2023
Licence to Operate – Securing Minerals for the Green Shift – Technology & Innovation
Bergen 5. – 7. desember 2023
Mer informasjon om konferansen
Kartdata hentet fra Oljedirektoratet og UiB
Gnitahei befinner seg ca. 72 ° nord, altså noe lenger nord enn Nordkapp.
Som nevnt er Gnitahei en inaktiv, eller fossil, forekomst. Noe av det som gjør den unik, er at den i motsetning til flere andre sulfidforekomster, ikke står i fare for å bli dekket og begravd av sedimenter eller lava med det første.
Forkastningen den ligger i skråningen av, er aktiv. Dette bidrar til å konstant skyve den opp fra dalbunnen. Forkastningen har et sprang (høyde) på ca. 1 000 meter.
Det at forekomsten stadig løftes opp, gjør også at Oljedirektoratet og forskerne ved UiB har fått mulighet til å studere dens interne, dype struktur. I de bratteste partiene av skråningen er den indre delen av forekomsten blottlagt.
Oljedirektoratet skriver i ressursvurderingen at Gnitahei ligger i en lokal skredgrop i skrenten. Nedenfor forekomsten, på dalbunnen, ligger rasmateriale som til dels kan ha sitt opphav i sulfidforekomsten og dermed også være av interesse i et ressursperspektiv.
Gehaltene i Gnitahei er dog ikke blant de beste.
Oljedirektoratets analyser av prøvemateriale viser at innholdet av kobber og sink er svært lavt, henholdsvis 0,15 og 0,2 prosent, men at prøvene er anriket på kobolt (0,04 prosent) og med et forhøyet nivå av nikkel (opptil 207 ppm). Analysene som er publisert på ODs nettsider viser opptil 3,5 gram gull per tonn. Sulfidforekomsten domineres av jern, og alt i alt taler disse tallene for at forekomsten kanskje ikke vil være drivverdig.
Oljedirektoratet påpeker imidlertid at avgrensningen av Gnitahei ikke er helt avklart og at det trengs mer prøvetaking. Som for de øvrige sulfidforekomstene på norsk sokkel, inkluderer dette boringer.
Rapporten illustrerer to modeller for oppbygningen av Gnitahei, vist under.
Gnitahei ble påvist i 2019 av en UiB-stipendiat ved hjelp av en metode som heter selvpotensial. Selvpotensial er kort fortalt et mål på elektriske spenningsforskjeller i bergarter, og slike forskjeller kan for eksempel oppstå i bergarter som inneholder konduktive mineraler og metaller, deriblant sulfider.
Oppdagelsen ble gjort ved å la en AUV (selvgående undervannsfartøy) fly over terrenget og måle styrken og retningen av de elektriske spenningsforskjellene. Dataene «pekte» kort og godt i retning forekomsten.
geoforskning.no: En egnet letemetode
