FF Kronprins Haakon. Foto: Dimitri Kalenitchenko / UiT
14. oktober starter endelig det første toktet. Med vårt isgående forskningsfartøy Kronprins Haakon skal forskere fra tretten universiteter og forskningsinstitutter over seks uker skaffe til veie ny kunnskap om Polhavet.
Forskningsprogrammet heter GoNorth, og det første av tre planlagte tokt skal gå til den nordlige delen av Knipovichryggen vest for Svalbard og Nansenbassenget nord for Svalbard.
Norge er en polarnasjon, og «nordområdesatsingen» er et mye brukt begrep blant politikere. Landet vår er en av fem randstater rundt et polbasseng som er mer enn fire ganger større enn Middelhavet.
FNs kontinentalsokkelkommisjon ga i 2009 tilslutning til det norske kravet om en utvidet sokkel, som i praksis betyr at sokkelen strekker seg halvveis til Nordpolen, sett fra Svalbard.
Men til tross for vår geografiske posisjon har vi blitt akterutseilt hva gjelder vitenskapelig aktivitet i nord. Siden Fridtjof Nansens ferd med «Fram» i årene 1893 – 1896 har Norge knapt hatt vitenskapelige ekspedisjoner inn i Polhavet.
Et par hederlige unntak har vært ekspedisjonene ledet av professor emeritus Yngve Kristoffersen (FRAM-2014/2015 og FRAM-2020)
Men Kristoffersens ekspedisjoner kan ha markert en vending for Norge som polarforskningsnasjon. De siste årene har den vitenskapelige aktiviteten og interessen for nordområdene økt markant.
Ett eksempel er at vi i 2017 fikk vårt første isgående forskningsfartøy Kronprins Haakon.
Skipet har en prislapp på om lag 1,4 milliarder kroner og vil gi norske forskningsmiljøer mer fleksibilitet for å kunne utføre tokt i islagte farvann. Skipet har begrensninger sammenliknet med en «fullblods» isbryter, men kan gå gjennom én meter tykk stålis med en hastighet på tre knop.
Kronprins Haakon er spekket med teknologisk utstyr beregnet for blant annet geologer, biologer og oseanografer.
Skipet vil blant inneha et multistråle ekkolodd som tillater kartlegging av havbunnen ned til 7 000 meters dyp og et eget fjernstyrt, ubemannet fartøy (Ægir ROV) som kan gjøre undersøkelser på opptil 6 000 meters dybde.
Videre har to nye, store forskningsprogrammet blitt etablert. Det ene er GoNorth og det andre er Arven etter Nansen. Førstnevnte vil fokusere på geologien og den faste jords fysikk, mens sistnevnte vil gjøre forskning i vannsøylen.
GoNorth har som mål å fremme norsk forskningsinnsats i og kunnskap om Polhavet. Det planlegges til sammen tre tokt, hvorav det første starter nå. På årets tokt benyttes som nevnt Norges isgående forskningsfartøy Kronprins Haakon, og UiT og Akvaplan-Niva har toktledelsen.
GoNorth kom på statsbudsjettet i 2020 med en treårig bevilgning for å organisere og sjøsette forskningstokt i Polhavet. I fjor høst fulgte regjeringen opp med å bevilge 10 (+ 5) millioner kroner til årets forskningstokt.
Bevilger midler til 2023-tokt
6. oktober i år meldte regjeringen at de vil bevilge ytterligere 10 millioner kroner for neste års tokt.
– Det er kjempebra og gir oss muligheter til å drive videre med grunnforskning i Polhavet med et landslag av deltakere og tverrfaglighet. Det gir oss nye muligheter til å samle inn materiale og styrke nye forskningsretninger som vi holder på med ved UiT, som geologiske prosesser på havbunnen, sier Matthias Forwick.
Forwick er leder ved Institutt for geovitenskap ved UiT og sitter også i GoNorth-ledelsen.
Toktet i 2023 skal gå til Gakkelryggen, verdens mest saktegående spredningsrygg. Det skal gjenomføres i samarbeid med tyske Alfred-Wegener-Institut og deres isbryter Polarstern.
En ny æra er på trappene. Geoforskning.no vil publisere jevnlige oppdateringer og nyhetssaker fra GoNorth-toktet.
Konsortiet GoNorth
Følgende forskningsmiljøer deltar i GoNorth:
UiT Norges arktiske universitet
Universitetet i Bergen (UiB)
Universitetet i Oslo (UiO)
Universitetssenteret på Svalbard (UNIS)
NTNU
Akvaplan-Niva
Norges geologiske undersøkelse (NGU)
Stiftelsen Nansen senter for miljø og fjernmåling (NERSC)
NORCE
NORSAR
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
Norsk Polarinstitutt
SINTEF
GoNorth-ledelsen består av prosjektleder Gunnar Sand (SINTEF), Matthias Forwick (UiT), Rolf Mjelde (UiB), Hanne Sagen (NERSC) og Jan Inge Faleide (UiO).
