Kvikkleireskredet i Alta er en påminnelse om at store arealer i Norge består av potensielt ustabile landmasser som må kartlegges, mener NTNU-professor.
Slik så det ut etter skredet ved Alta 3. juni. Foto: Anders Bjordal/NVE
3. juni ble et 650 meter bredt jordskred utløst ved Kråkneset i Talvik i Alta kommune. Åtte bygninger ble tatt av skredet, og i etterkant har det gått flere mindre skred.
Det finnes kjente forekomster av kvikkleire i området, og stadig flere eksperter mener skredet var et kvikkleireskred.
I en nyhetssak på nettsidene til Institutt for geovitenskap og petroleum ved NTNU, fremholder professor Bjørn Frengstad at det er viktig å videreutvikle de geofysiske kartleggingsmetodene og de geologiske forståelsesmodellene for slike skred.
Teksten under er et sammendrag av Frengstads sak på ntnu.no.
Hva er kvikkleire?
Kvikkleire er et fenomen som bare forekommer i utkanten av de områdene som var nediset under den siste istid (i Norge, Sverige, Finland, Canada og Alaska).
På den tiden var landområdene presset den av de mektige isdekkene slik at havet stod relativt høyere. For eksempel er den marine grensen 175 meter over dagens havnivå i Trondheim.
Smeltevannet fra isen vasket med seg ørsmå leirpartikler som ble avsatt i saltvann utenfor brearmene. Siden steg landområdene, og i dag er den tidligere hav- og fjordbunnen godt landbruksjord.
Det er saltet fra det opprinnelige havvannet som holder leira stabil. Når den marine leira over tusener av år har blitt utsatt for regn og grunnvann, vaskes saltet ut og strukturen endres slik at leira kan bli «kvikk» (lettflytelig).
Dette kan skje ved forstyrrelser som for eksempel sprenginger eller gravearbeid, eller ved at bekker graver i foten av skråninger.
Skredet i Alta
I de øverste lagene av leira vil det skje en uttørking og ulike kjemiske forvitringsreaksjoner som gjør leira fast. Denne leira kalles for tørrskorpe og er med på å beskytte underliggende lag.
Videoen fra skredet i Alta 3. juni viser at tørrskorpa henger ganske godt sammen og kan bære bygningene selv om lagene under er blitt helt flytende. På grunn av tørrskorpa er det svært vanskelig å vurdere tilstedeværelsen av kvikkleire utfra observasjoner av terrengoverflaten.
Men det er også tørrskorpa som gjør at en kan leve trygt i områder som har kjente kvikkleireforekomster mot dypet, så lenge en tar visse forholdsregler.
Ca. 5 000 km2 av landet vårt er dekket av marin leire, et areal som tilsvarer omtrent størrelsen av det tidligere Akershus fylke.
Det er særlig de flate områdene rundt Oslofjorden og Trondheimsfjorden som har store arealer med marin leire innover land, men også langs de andre fjordene i landet kan det være tykke avsetninger i enkelte områder.
Det er lagt ned en stor innsats for å kartlegge utbredelsen av kvikkleire, særlig etter Rissa-skredet i 1978. Men fortsatt er kartene og databasene mangelfulle. Det medfører at fatale kvikkleireskred inntreffer i områder som ikke er avmerket i faresonekartene – slik som i Sørum i november 2016.
Mer kartlegging nødvendig
Vi vet i begrenset grad hvor mektig leira er over berggrunnen i ethvert punkt og i hvilket dybdeintervall den eventuelt er kvikk. Boringer er både kostbare og tidkrevende. Gjort på riktig måte kan de gi mye informasjon av høy kvalitet, men med liten areal- og volummessig rekkevidde.
Det er neppe hensiktsmessig å undersøke alle forekomster av marin leire med et tilstrekkelig tett grid av geotekniske boringer for å kunne bestemme hvilke områder som er trygge og hvilke som er potensielt farlige.
Å forbedre geofysiske kartleggingsmetoder er derfor viktig. Det arbeides også med å utvikle bedre geologiske forståelsesmodeller for hvorfor kvikkleire dannes noen steder, men ikke overalt hvor det er marine leirer.
Å utføre stabilitetsberegninger av leiravsetninger er først og fremst en geoteknisk oppgave. Å kartlegge utbredelsen av kvikkleire og øke forståelsen for hvor og hvorfor den opptrer, er en oppgave for geologer. Her er vi dessverre ennå ikke i mål.
