Det er forstemmende at en professor ikke klarer å skille mellom det vi vet og det vi antar, eller velger å tro.
Vi vet hvor iskanten ligger i dag, men definitivt ikke hvor den vil ligge i fremtiden. Illustrasjon: Norsk olje og gass
Denne saken ble først publisert på geo365.no 13. juni.
I DN 6. juni har Tor Eldevik, professor og instituttleder ved Geofysisk Institutt, UiB og forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning, et innlegg («Iskanten: Femten er ikke midt mellom tretti og aldri» der han skriver at det er «tre ting vi vet om isen i Barentshavet»: 1) hvor isen er i dag, 2) at det blir mindre is i fremtiden, og 3) at hastigheten på istapet avtar når verden beveger seg i retning av Paris-avtalen.
Her er Eldevik uvøren. Han skiller ikke imellom det vi kan vite, og det vi ikke kan vite. Vi kan nemlig ikke sammenligne det vi kan se i dag med det vi kan komme til å observere om noen år.
Det første dreier seg om observasjoner basert på satellittmålinger som vi kan være enige om representerer et vitenskapelig faktum. De to andre påstandene baserer seg derimot på en komplisert og derfor usikker teori som brukes i modellering av fremtidens klima og medfølgende isforhold.
Fordi det ikke har skjedd enda, har påstanden om fremtidens isforhold status som en hypotese. Det er derfor direkte galt, og villedende, å omtale den som viten. Fremtidens isforhold er og blir usikre.
I en publikasjon fra 2018 («Det blir mer is i Barentshavet i år») dokumenterte hans kollega Gudrun Sylte nettopp dette. Det viste seg å være stor avstand mellom predikerte og observerte isforhold gjennom en 20-årsperiode. Akkurat det poenget er det viktig å ta med seg når vi skal forsøke å fremskrive mengden is.
En annen kollegia, Marius Årthun, skriver at «Denne vinteren var iskanten i Barentshavet tilbake til normalen. Det høres paradoksalt ut, men det er det ikke» (Aftenposten 23. april 2019). Videre hevder han at «i år [2019] var isdekket i Barentshavet plutselig tilbake til det som var normalen på 80- og 90-tallet, og i det vestlige Barentshavet strakk iskanten seg helt ned til Bjørnøya». Her svinger det med andre ord raskt. Det er altså ikke gitt at mengden is (bare) minker år for år slik Eldevik legger til grunn.
Det er også viktig å merke seg at satellittmålinger av isen i Barentshavet kun strekker seg om lag 50 år tilbake i tid, og det er langt fra nok til å plukke opp naturlige variasjoner som gir seg utslag i sykler på ukjente tidsskalaer. Det understøtter poenget om at det per i dag er umulig å fremskrive isforholdene i Barentshavet.
At en professor ikke er påpasselig med å skille mellom observasjoner og hypotetiske framskrivninger er oppsiktsvekkende. Vi må kunne forvente mer av en professor – som i tillegg leder andre forskere på et anerkjent institutt.
HALFDAN CARSTENS, geolog og ansv. redaktør i GEO
PER ARNE BJØRKUM, vitenskapsteoretiker og tidligere dekan ved UiS
En forkortet versjon av innlegget stod på trykk i DN 12. juni
