Et kvantesprang for sjødeponi

Fem års forskning på sjødeponi har gitt økt forståelse rundt miljøkonsekvensene av deponering i norske fjorder. Forskningsbasert dokumentasjon gir på denne måten mineralbedrifter og myndigheter sterkere kort i kampen mot spekulasjoner og myter.

Aivo Lepland (NGU), Raymond Nepstad (SINTEF Ocean), Per Helge Høgaas (SINTEF Industri), Olga Ibragimova (NTNU) og Morten Thorne Schaanning (NIVA). Foto: Ronny Setså

Denne saken ble først publisert juni 2019 og er nå aktuell i forbindelse med Nussirs grunnundersøkelser og utbygging av kobbergruven i Repparfjorden.

Etter fem år med forskning har prosjektledelsen for NYKOS, et akronym for «Ny kunnskap om sjødeponering», presentert resultatene av forskning som forsøker å belyse hvilke miljøkonsekvenser deponering av gruveavfall kan ha på det marine miljøet (GEO 06/2017: «Ny og nødvendig kunnskap om sjødeponering»).

Roar Sandøy, sjefgeolog i Sibelco Nordic og én av seminarets innledere, og også medlem i styringskomiteen for NYKOS, ga en grundig gjennomgang av hva deponering av gruveavfall går ut på.

– Ved gruvedrift vil en alltid skape restmasser. Hvor stor andel dette utgjør, avhenger av forekomsten.

– Typisk vil industrimineraler som marmor, kalkstein, granitt og feltspatbaserte bergarter produsere mindre mengder restmasser enn for eksempel malmer. Men i mange tilfeller representerer avgang uansett betydelige volumer. Det er i tilfeller hvor disse massene inneholder tungmetaller og/eller prosesskjemikalier at en må gjøre ekstra undersøkelser på miljøpåvirkningen, forteller Sandøy.

Her ligger også utfordringen. Ser vi bakover i tid representerer avgangsmassene mange av miljøproblemene knyttet til tidligere tiders gruvedrift.

Det er nok å nevne Løkken gruve som fortsatt er en verkebyll for både lokalsamfunnet og storsamfunnet (GEO 07/2018; «Tungmetallene ender på bunnen»).

I vår tid er det imidlertid deponering på bunnen av norske fjorder som har fått stor oppmerksomhet.

De vedtatte gruveplanene i Naustdal (rutil og granat) og Kvalsund (kobber) med deponering av gruveavfall i hhv. Førdefjorden og Repparfjorden er svært betente, og miljøaktivister har truet med aksjoner når tiden er inne.

– Resultatene fra NYKOS kan benyttes som kunnskapsgrunnlag for framtidige diskusjoner om sjødeponi, sa seksjonssjef Harald Sørby i Miljødirektoratet.

Sjø versus land

Det er, ifølge Sandøy, tre måter å bli kvitt restmassene på: som råstoff for nye produkter, tilbakefylling i bruddene, eller deponi på land eller i sjø.

– Deponering er selvsagt minst gunstig av miljøhensyn, men er likevel ofte en nødvendig løsning, fastslo han. Mye fokus har vært på sjødeponi, men det er ikke åpenbart at landdeponi er det rette alternativet i alle tilfeller hevdet Sandøy, og refererte blant annet til statistikk som forteller om flere titalls alvorlige ulykker relatert til landdeponi de siste drøyt 50 årene, over hele verden.

Dambruddet som det brasilianske gruveselskapet Vale var ansvarlig for i januar i år, der flere hundre mennesker omkom, var den siste i rekken av en serie med slike store, uønskede hendelser.

Hva som er den beste løsningen av å deponere avgangsmassene på land eller i sjø, er imidlertid ikke gitt.

Blant de faktorene som favoriserer landdeponi trakk Sandøy for eksempel fram minimal partikkelspredning til sjø, selv om avrenning representerer en risiko, mulig gjenbruk av masser og enklere overvåking.

– Utlekking av metaller fra landdeponi representerer en av de største truslene mot miljø og helse, og årlig leder dambrudd til 3 – 5 alvorlige ulykker, forteller Sandøy, og det er nettopp dette som er problemet på Løkken, kan vi legge til.

Titanias landdeponi i Rogaland har lenge blitt trukket fram som et eksempel på hvordan deponering ikke bør gjøres. Ett av problemene er at deponiet lekker forurenset, nikkelholdig vann.

– Utlekkingen fra landdeponiet er 20 ganger så høy (7-8 kg nikkel per dag) som tilsvarende lekkasjer av nikkel fra de tidligere benyttede sjødeponiene i Jøssingfjorden (390 gram nikkel per dag), forteller Morten Schaanning i NIVA som har ledet én av de fem arbeidspakkene som NYKOS har bestått av.

Faktorer som favoriserer sjødeponi inkluderer ingen visuell landskapspåvirkning, ingen effekter på elver og vann, ingen risiko for dambrudd, ingen støvproblematikk, samt liten sjanse for utlekking av metaller. Sjødeponi scorer selvsagt også bedre når det gjelder rehabilitering av de benyttede arealene.

– Uansett om sjødeponi foretrekkes, plikter enhver ny gruve å utrede landdeponi gjennom en egen konsekvensutredning, opplyser Sandøy.

Både Nussir og Nordic Mining har derfor gjort dette.

– I Nussir gjorde vi en helhetlig vurdering basert på de tekniske, økonomiske og miljømessige utfordringene ved både land- og sjødeponi, og sjødeponi kom klart best ut, forteller Øystein Rushfeldt, adm. dir. i Nussir, som også var tilstede på NYKOS sitt avslutningsseminar i midten av mai.

Bildet viser den marine rammen med instrumenter som ble benyttet for undersøkelser i Frænfjorden. Instrumentpakken inkluderer flere optikk- og partikkelmålingssensorer, samt instrumenter for måling av dybde, saltinnhold og turbiditet i vannet. «Finnen» orienterer rammen og instrumentene medstrøms for bedre måleresultater. Foto: Emlyn Davies (SINTEF Ocean)

Fjordenes fortrinn

Vi har lenge blitt fortalt at Norge er ett av kun en håndfull land i verden som deponerer i sjøen, og at de aller fleste land forbyr slik praksis.

Men Sandøy minner oss om at Norge er i en særstilling på grunn av fjordtopografien. Det er bare noen få andre land i verden som har lignende muligheter.

– Dype fjorder med stillestående vann i dypet og terskel i enden gir gode forutsetninger for å lagre avgang trygt og stabilt, påpeker han.

Sandøy påpekte også at andre land i Europa, til tross for forbud mot deponering, de facto avsetter masser i havet.

– Storbritannia og Nederland er to land som driver betydelig uttak av grus og sand («marine aggregate extraction») i grunne, marine områder. Under transport blir en del av massene sluppet ut, og finere masser som det ikke er bruk for blir deponert.

– Dette er i praksis sjødeponering, med mange av de samme mulige konsekvenser for miljøet, mener geologen.

 Detaljkartlegging av fjordbunnene

Norges geologiske undersøkelse (NGU) var blant deltakerne i NYKOS. Forsker Aivo Lepland har vært sterkt involvert i arbeidet med å lage nye, oppdaterte maringeologiske kart av fire fjorder som har aktive eller historiske sjødeponi.

Nye data – seismikk, sedimentkjerner og multistråledata fra ekkolodd – er samlet inn med forskningsfartøyet FF Seisma, og både gamle og nye data ble benyttet for nye kart.

Kartlegging av bunnen av Frænfjorden viser tydelig hvordan avgangsmassene har bygget seg opp for hvert år som har gått. Den siste billedruten viser de kumulative endringene (2013-2017), opptil ti meter. Foto: Aivo Lepland/NGU/NYKOS

– Regelmessig innsamling av denne type data er nødvendig der gruveavfall blir deponert, mener Lepland.

De nye kartene viser blant annet hvordan havbunnen har endret topografi som følge av deponering. Typisk har områdene nært utslippskildene hevet seg. I Frænfjorden i Møre og Romsdal, utenfor Hustadmarmors sitt anlegg, har for eksempel bunnen blitt hevet med opptil ti meter som følge av de ekstra massene.

– I Ranafjorden i Nordland, i tilknytning til utslippene fra Rana Gruber, gjorde vi også undersøkelser av tungmetaller i de sedimentære lagpakkene. Det viser seg at deponering av restmasser i nyere tid har dekket over de mer forurensede massene som ble deponert av tidligere industri i Mo i Rana, forklarte Lepland.

Resultatet er at fjorden er friskere, og at sjødeponi i enkelte tilfeller kan være et positivt miljøtiltak.

Nancy Schreiner i Rana Gruber sa seg fullt ut enig.

– Deponering har gitt en renere fjord der det nå går an å både bade og fiske. Tidligere var fjordvannet rødt, grumsete og oljete. Endringen skyldes at vi kun deponerer «ren stein» uten giftige kjemikalier, noe som bidrar til en bedre fjordbunn.

Sjødeponi i Norge

Det finnes i dag aktive sjødeponi i fem fjorder i Norge (Sibelco Nordic i Stjernsund, Skaland Graphite i Bergsfjorden, Norcem Kjøpsvik og Quartz Corp i Tysfjord, Rana Gruber i Ranfjorden og Hustadmarmor Omya i Frænfjorden).

I tillegg finnes det historiske deponi i 18 områder, deriblant Jøssingfjorden i Rogaland og Bøkfjorden i Finnmark, og i Bøkfjorden vil deponeringen fortsette når Sydvaranger kommer i drift igjen neste år.

I all hovedsak er det vanlige mineraler – for eksempel kvarts, feltspat, kalkspat, glimmer, epidot, pyroksen, granat, magnetitt, hematitt, jernsulfid og amfibol – som har blitt og blir ført ned til sjøbunnen gjennom rørledninger.

I tillegg tar enkelte oppredningsprosesser – man langt fra alle – i bruk flokkuleringsmidler og flotasjonskjemikalier.

FNs miljøprogram har definert seks klasser av miljøskadelige gruveavganger; avganger som inneholder sulfider, tungmetaller, cyanid, radioaktive stoffer, fosfat eller hydrokarboner (bitumen).

Med referanse til disse klassifiseringene poengterte Roar Sandøy at dagens aktive (og planlagte) sjødeponi i Norge ikke er av slik art. I samme bane kunne geologen fortelle at det ikke er utarbeidet kostholdsråd av Helsedirektoratet for sjømat knyttet til noen av disse deponiene.

Den eneste av disse fjordene med kostholdsråd er Ranfjorden. Dette gjelder imidlertid tilstedeværelsen av polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH), som er et resultat av «gamle synder» og ikke tilknyttet avgangsdeponering i sjø fra bergindustrien.

Diskusjonen rundt deponering av gruveavgang i norske fjorder og miljøeffektene har de siste årene til tider blitt opphetet. Årsaken er de to planlagte sjødeponiene i Repparfjorden (Nussir) og Førdefjorden (Nordic Mining).

– Derfor er forskningsresultatene et velkomment tilskudd til kunnskapsbanken som behøves både for å kunne argumentere faglig og saklig i slike debatter, men også for å bedre forstå konsekvensene av egen drift og hvordan ting kan gjøres bedre, sier Per Helge Høgaas, prosjektleder for NYKOS.

Nyttig for bedriftene

Dette er selvsagt den norske bergindustrien enig i.

– Det er en pågående utfordring å opplyse allmennheten om våre planer og miljøpåvirkningene de gir. Vi ønsker en faktaorientert diskusjon der de nye resultatene vil komme til nytte i formidlingen vår, sa letesjef Mona Schanche i Nordic Mining. Også hun satt i styringskomiteen for NYKOS.

Bellonas Olaf Brastad var invitert til seminaret og roste utfallet av prosjektet.

– Det er mange myter og mye tro i den offentlige diskusjonen om sjødeponi, så ny kunnskap fra NYKOS er nyttig for samfunnet. Men jobben er ikke ferdig. Det er fortsatt kunnskapshull som må tettes. Troen må reduseres til null.

Resultatene fra prosjektet er selvsagt fullt ut anvendbare for bedriftene som har deltatt i forskningsprosjektet.

– Vi er allerede i gang med å se på bruk av resultatene. Vi vil for eksempel utnytte de nye modellene for partikkelspredning i fjord, og undersøker om vi kan bruke metoder for å måle innhold av kjemikalier i svært lave konsentrasjoner, fremholdt Schanche.

Av viktige NYKOS-resultater for næringen trakk Sandøy frem nye analysemetoder for kjemikalier, bedre verktøy for modellering og overvåkning, i tillegg til de nye maringeologiske sjøbunnskartene fra NGU.

– Sjøbunnskartene lærer oss hvor deponiet ligger og utbredelsen med et høyere detaljnivå enn vi har hatt tidligere. Det er også relevant informasjon om vi i fremtiden skal bygge et nytt verk og eventuelt deponere på større dyp, forklarte Roar Sandøy.

Et kvantesprang

NYKOS har resultert i et kvantesprang hva gjelder vår kunnskap om deponering i sjø. Det kommer mineralbedriftene til gode ved at de bedre kan forstå følgene av egen drift og hva som kan forbedres.

De kan også med enda tydeligere røst, basert på bedre forskningsbasert dokumentasjon, kommunisere til lokalbefolkning og styresmakter hvilke konsekvenser deponeringen påfører (og ikke påfører) lokalmiljøet.

For forskningsinstitusjonene har prosjektet vært kompetansebyggende, og Norge har seilet opp på listen over nasjoner som besitter mest kunnskap og erfaringer rundt deponering av avgang i sjø.

For allmennheten vil det være betryggende å vite at næringsliv og myndigheter nå er i bedre stand til å avgjøre hva som er den mest gunstige løsningen for fremtidige prosjekter som involverer overskuddsmasser.