Klimaforskerne er opptatt av å fremstille viktigheten av å tenke helhet. Alt henger sammen med alt. I praksis er det imidlertid få som tenker slik.
Sist ut er forfatterne av en artikkel som har fått oppmerksomhet i ABC Nyheter, NRK, forskning.no og Teknisk Ukeblad. Alle har hentet sitt materiale fra The Guardian. Det vises til en artikkel som kom i Nature der forskere har sett på hvordan smelting av isen (Thwaitesbreen/«Dommedagsbreeen») i Vest-Antarktis, vil påvirke havnivået.
Man siterer oseanografen Kaitlin A. Naughten, som er førsteforfatter på artikkelen. I intervjuet hevder hun at vi «ikke» kan hindre at havet vil stige 1,8 meter i løpet av noen hundre år og at:
«Kollapsen i Den Vest-Antarktiske innlandsisen er et bekymringsfullt vippepunkt. Denne studien antyder at vi har en selvforsterkende smelting av isbremmer. Det gir forferdelige følger for havnivåstigningen.»
Jeg leste derfor artikkelen. Det er skrekkelig lesning. Ikke fordi konklusjonen er skremmende, men fordi forfatterne ikke har tatt hensyn til den totale massebalansen i Antarktis. Det er selvfølgelig noen som har gjort det, og de har vist at siden 1985 har den totale mengde is (Surface Mass Balanse, SMB) i Antarktis vært tilnærmet uendret, noe figuren, som er hentet fra en omfattende rapport som ble publisert av skrevet av American Meteorological Society og som kom i september 2023, viser:
Året 2022 fremstår som et avvik. Det året fikk Antarktis netto tilførsel av is. I 2020 er total mengde is tilbake til det den var rundt 1980. Det tilsier at det som skjer i Antarktis i en varmere verden, ikke ser ut til å føre til økningen i havnivået.
Det var også det forfatteren av artikkelen som stod i The Cryosphere (2022) som er et tidsskift for de som studerer is, også kom frem til. I scenarioet med mest oppvarming (omtalt som SSP5-8.5) konkluderte de med at (min utheving):
«Antarctic contribution to global mean sea level of a fall of 22 mm by 2100 in the SSP5–8.5 scenario.»
Det forklares med at når klimaet blir varmere, blir det også mer vanndamp i lufta og det gjør at det kan falle mer snø over Antarktis. Vi er med andre ord vitne til en selvregulering. Det er fenomenet selvregulering som gjør at klimaet er så stabilt som det tross alt er.
Rett skal være rett. Forfatterne av artikkelen som stod i Nature gjør oppmerksom på de ikke har tatt hensyn til at det kan bli mer nedbør i form av snø. De viser til også til artikkelen i The Cryosphere (2022), men de unnlater å komme inn på hva et slikt perspektiv ville føre til og hvordan det motsier det de selv har konkludert med.
Hadde de gjort det, ville de neppe fått artikkelen publisert. De kunne i alle fall ikke ha konkludert med at løpet er kjørt, og at havet vil stige så mye i løpet av noen hundre år at vi vil få store problemer med å tilpasse oss. De ville heller ikkekunnet skrytt av seg selv og skrevet at “this study is a major advance …”(sic).
Jeg definerer det som ble publisert i Nature som faglig juks. Vi forskere skal nemlig tilstrebe objektivitet. Det er ikke noe som tyder på at disse forfatterne har vært prøvd å være det. Så kan man selvfølgelig spekulere på hvorfor. Med tanke på alvoret i påstandene, tillater jeg meg å også stille spørsmål ved forfatternes forskningsetiske standard.
Vi har uskrevne regler som sier at vi ikke skal skremme unødig, fordi det kan gå utover helsa til folk. Så kanskje det er på tide at media skjønner at det finnes langt flere dårlige enn dyktige forskere – slik det er i alle konkurranseidretter.
Media begår dessuten en annen, men vanlig feil. De omtaler en artikkel som kom 23. oktober, dvs. før trykksverten har tørket. Artikkelen har med andre ord ikke vært etterprøvd av noen. Den har kun vært vurdert av tre(?) fagpersoner og det er ikke et garantistempel. Forskning er et forsøk på å forklare ting og historien har lært oss at de aller fleste forsøkene har vist seg å være feil. Kort sagt, forskning gjør seg ikke som ferskvare.
Rapporten som ble publisert av American Meteorological Society (september 2023) er også fersk. Min henvisning til den dreier seg imidlertid kun om observasjoner, og de kan man som regel stole på. Jeg stoler også på målingene som ble presentert i Nature-artikkelen, men de dekket bare noen få prosent av Antarktis – se figuren under. Det som legges frem i Nature-artiklene fremstår som cherry picking av data. Det regnes også som en form for faglig juks.
Jeg forventer ikke at media skal kunne oppdage slikt. Da må de ansette (dyktige) forskere og det har de åpenbart ikke gjort. Man burde derfor forvente en viss selverkjennelse på det (i alle fall i forskning.no og Teknisk Ukeblad). Det skulle borge for en ytterst forsiktig holdning til forskningsnyheter. De må ta innover seg at forskningsartikler som kommer med nye forklaringer, ikke er en hendelse – det er en gjetning.
Og så lurer jeg på hvor våre hjemlige klimaforskere er når nyheter av denne typen blir slått stort opp. Hvorfor slik taushet? Det kan nemlig oppfattes som at man er enig.
PER ARNE BJØRKUM
Professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger
