I sitt innlegg skriver Arne Raaen at vanndamp er tatt hensyn til i klimamodellene. Det er selvfølgelig riktig. FNs klimapanel (IPCC) legger til grunn av luftfuktigheten har økt med cirka 7 % fordi det er blitt varmere.
Alle modeller er imidlertid kun en forenklet representasjon av det vi vet. Klimamodellene tar for eksempel ikke hensyn til at vanndamp er en selvforsterkende drivhusgass (IPCC lover bedring). Mitt poeng var at det burde man ha korrigert for i analysene, men det har de altså ikke gjort.
Raaen løser det problemet ved å påstå at effekten av vanndamp er neglisjerbar. Han begrunner det med at «vanndampen kondenserer under forhold som er aktuelle i atmosfæren». Raaen overser imidlertid at luftfuktigheten ifølge IPCC har økt – og økt svært ulikt rundt om på kloden. Hvor mye det betyr for temperaturen, har IPCC ikke lagt frem tall på.
Det er riktig, som Raaen skriver, at effekten av vanndamp må sees i sammenheng med CO2, dvs., vanndamp er ikke en uavhengig variabel. Det er imidlertid ikke til hinder for at man kan teste effekten av den. Ikke for å få et presist svar, men for å få en ide om hvor mye vanndamp betyr, slik klimaforskere jo har gjort når det gjelder CO2.
Effekten av CO2 er heller ikke en uavhengig parameter, – den er i likhet med vanndamp også avhengig av er de andre drivhusgassene.
Raaen hevder at det ikke er riktig at IPCC baserer seg på arbeidene til Arrhenius og Callendar. Her er Raaen i beste fall upresis. Det han sikkert mener, er at IPCC ikke utelukkende baserer seg på dem fordi de tar hensyn til den økte forståelsen som springer ut av kvantemekanikken som ble oppfunnet på 1920-tallet.
Det siste er nok riktig, men problemet er at IPCC har ikke lagt frem en moderne/oppdatert fysisk analyse av temperatureffekten av hverken CO2 eller vanndamp som erstatter den empiriske relasjonen som Callendar publiserte i 1938.
Ved å vise til kvantemekanikken, slik Raaen gjør, gir han inntrykk av at klimavitenskapen er en meget presis vitenskap, at alt er i sin skjønneste orden. Slik Bjørn Samset, medforfatter på siste hovedfagrapport, også ga inntrykk av da han hevdet at klimamodellene treffer blink.
Til det er å si, at det ikke er vanskelig å treffe når man skyter med hagle, slik IPCC gjør når de opererer med en temperaturusikkerhet på hele 3°C ved en dobling av CO2-innholdet i atmosfæren fra før-industrielt nivå.
Den usikkerheten har IPCC slitt med siden første hovedfagrapport for over 30 år siden. Det er dessuten den samme usikkerhet man opererte med på 1970-tallet da man hadde noen langt enklere klimamodeller. IPCC fikk i oppdrag å redusere usikkerheten. Det har de altså ikke klart.
Det burde de også ha vært ærlige på. Og forklart oss grunnen. I stedet pakker de budskapet inn i et selvkomponert statistisk språk iblandet personlige/skjønnsmessige vurderinger som gjør at rapportene blir nærmest uleselige. Man får inntrykk av at IPCC ikke er opptatt av å bli forstått.
Inntrykket forsterkes av at IPCC opererer med flere hundre, om ikke tusen, bokstavforkortelser/akronymer som er umulig å holde styr på for utenforstående.
Det er ellers mange referanser til Callendar sitt arbeid i IPCCs siste hovedfagrapport. De har endog laget en egen figur (Figur 1.8) der de sammenligner hans resultater med deres egne. De finner et godt samsvar.
Viktigheten av arbeidet til Arrhensius og Callendar for det IPCC legger frem, er for øvrig gjort spesifikt rede for i en artikkel av Andersen et al. (2016). De skriver at:
“he Callendar] considered only CO2 and water vapour when calculating radiative transfer, whereas the role of several other greenhouse gases, including methane, nitrous oxide, and chlorofluorocarbons, is now well known.” (s. 182).
“Nevertheless, we conclude that Callendar’s model, in conjunction with realistic forcing, performs remarkably well when used to project climate warming during the twentieth century.” (s. 184)
Mitt poeng var dessuten ikke om IPCC bruker «samme» empiriske relasjonen som Callendar la frem, men det faktum at IPCC unnlater å nevne at han, rett eller galt, mente at mer vanndamp stod for cirka halvparten av den totale temperaturøkningen.
Jeg opprettholder derfor påstanden om at IPCC ikke forteller oss det vi, og politikerne, trenger å vite for å kunne foreta de riktige valgene. Derfor bør arbeidet til IPPC gås etter i sømmene.
PER ARNE BJØRKUM
Klimaanalytiker, forsker i Equinor og professor emeritus i geologi ved UiS
