Hundrevis av kratre på havbunnen i Barentshavet forteller om store utblåsninger i fortiden. Forskerne tror de gjenværende gassfylte haugene kan lide samme skjebne innen rimelig tid.
Kartet viser posisjonen til noen av domene i Storfjordrenna sør for Svalbard. Illustrasjon: Serov et al., 2017
Forskerne ved Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) oppdaget nylig en rekke gassfylte domer på havets bunn sør for Svalbard. Men de fleste domene som en gang har eksistert, er nå borte.
LES OGSÅ: Sprekkeferdige domer i Barentshavet
Igjen ligger hundrevis av opptil 30 meter dype kratere som vitner om eksplosive utblåsninger etter den siste istid.
Kratrene ble først oppdaget på 1990-tallet, men ny teknologi viser nå at de er langt mer utbredt enn tidligere antatt. I tillegg kan de nå studeres i mye høyere detalj enn før.
LES OGSÅ: En eksplosiv fortid
Forskerne mener prosessen fra en sprekkeferdig gassholdig dom til et krater foregår i flere stadier. Trolig forløper det første stadiet, utblåsningen, raskt.
– Da isdekket forsvant for ca. 15 000 år siden, hadde havbunnen blitt trykket ned kanskje flere hundre meter. Gasshydratene lå dermed dypt, og var stabile, sier Karin Andreassen, professor ved CAGE.
Karin Andreassen er professor ved CAGE og førsteforfatter av artikkelen i Science som tar for seg metankratrene i detalj. Foto: Privat
Men tilbaketrekningen satte også i gang en isostatisk likevektsprosess (landheving), og i takt med at gasshydratene ble hevet, gikk de også fra et stabilt til et ustabilt regime.
– Da terskelen for stabilitet ble passert, gikk gasshydratene over til å bli fri gass, og volumet økte kraftig. Da skjedde det en utblåsning, forklarer professoren.
Utblåsning?
Et betimelig spørsmål er hvorvidt de gjenværende gassholdige domene i Barentshavet står ovenfor snarlige utblåsninger.
Gasshydratene og domene virker å være nokså stabile, men det kan være med små marginer.
– En relativt liten endring i vanntemperaturen over tid kan destabilisere hydratene raskt, og vi ser jo at svært mange av kuplene som en gang har eksistert nå er borte.
– Over de tre årene vi har studert haugene har de tilsynelatende ikke forandret seg, men vi vil trolig være i stand til å observere vesentlige endringer i vår levetid, hevder Pavel Serov, stipendiat ved CAGE.
Foto: CAGE
Også Andreassen mener nye utblåsninger kan komme innen rimelig tid.
– Gasshydratene er nær stabilitetsgrensen, så dette kan godt skje. Men spørsmålet er hvorvidt vi vil kunne oppdage slike hendelser. Det er store arealer som må overvåkes, og per i dag har vi ikke mulighet til å gjøre det.
Bildet til venstre viser oppbyggingen av en gasshydratpingo med tilførsel av gass fra dypere lag. På et tidspunkt blir trykket for høyt, og en utblåsning resulterer i et krater. Illustrasjon: Andreassen et al., 2017
Men hun påpeker at vi faktisk har vært vitne til kraterdannelser på land.
I 2014 fikk et 30 meter bredt krater på Jamalhalvøya i Sibir stor medieoppmerksomhet fordi det tilsynelatende hadde blitt «sprengt ut» av bakken på kort tid.
Undersøkelser viste at luften i bunnen av krateret hadde metankonsentrasjoner på opp mot 10 prosent.
Krateret ble sannsynligvis dannet som følge av at metangass presset seg gjennom et tynt permafrostlag. I etterkant har flere nye kratere blitt observert i samme område.
Men kanskje vil den neste undersjøiske utblåsningen finne sted på den andre siden av kloden.
– Også i havområdene rundt Antarktis er det dokumentert forekomster av gasshydrater. Om de finnes i de områdene der isen har trukket seg tilbake, kan det gjerne bli her neste utblåsning skjer, avslutter Karin Andreassen.
Les publikasjonene her og her.
