Jøtul vest for Svalbard er det nyeste funnet av hydrotermiske kilder som er gjort i norske havområder. Foto: MARUM – Center for Marine Environmental Sciences, University of Bremen
– Det vil kreve flaks, men vi håper å finne et hydrotermisk felt på Gakkelryggen denne sommeren, sa Rolf Birger Pedersen, leder ved Senter for dyphavsforskning ved Universitetet i Bergen (UiB).
Pedersen var blant forskerne som delte ferske resultater, etablert kunnskap og kommende planer fra Polhavet – et av jordas minst utforskede områder – under et seminar denne våren.
Stedet var kontorlokalene til Forskningsrådet, og temaet var det tverrfaglige forskningsprogrammet GoNorth, som blant annet skal bidra til økt forståelse for hvordan Polhavet ble dannet og hvordan åpningen av Framstredet påvirket miljøet og klimaet.
geoforskning.no: Satser stort i Polhavet
Det første toktet, som fant sted høsten 2022, gikk til Nansenbassenget nord for Svalbard og deretter til Knipovichryggen vest for Svalbard.
Førstkommende sommer står Gakkelryggen for tur, og det er på et segment av denne ryggen at forskerne med hjelp av blant annet det fjernstyrte undervannsfartøyet (ROV) Ægir skal gjøre geofysiske og visuelle undersøkelser og samle prøver.
Senter for dyphavsforskning har lang erfaring med å gjøre dypdykk med Ægir, og de har stått for mange av funnene av de hydrotermiske kildene vi kjenner til i norske farvann i dag.
Geoforskning.no: Et spektakulært syn
Geoforskning.no: Rike på metaller
Den så langt nyeste hydrotermiske kilden som er funnet, er Jøtul på Knipovichryggen vest for Svalbard (sommeren 2022). Toktet var tysk, men Oljedirektoratet deltok, og funnet ble gjort basert på observasjoner av anomalier gjort av UiB allerede i 2016.
Pedersen tror at også Gakkelryggen nord for Svalbard kan være vertskap for hydrotermiske kilder. Årsaken er at det skal ha blitt registrert anomalier i vannsøylen. Slike anomalier kan være både partikler og forhøyet temperatur.
Det er midlertid krevende å gjøre funn basert på slike anomalier, så spørsmålet om hvorvidt det vil bli gjort et nytt funn denne sommeren er åpent.
Det har imidlertid allerede blitt påvist ett hydrotermisk felt på Gakkelryggen. Aurora ble påvist av tyske forskere i 2014, og de varme kildene ble undersøkt av norske forskere i 2021.
Om GoNorth og UiB skulle gjøre et nytt funn på Gakkelryggen, vil det bli det ellevte navngitte hydrotermiske feltet i norske farvann (eller tolvte, om vi medregner Kobberåsen, som Oljedirektoratet har funnet spor av på Mohnsryggen).
Gjorde nye funn under dypdykk
Pedersen fortalte at de i fjor sommer testet Ægir for store dyp under et tokt ved Molloydypet i Framstredet. Molloydypet er Norges dypeste punkt (opptil 5 569 meter under havoverflaten) og ifølge Pedersen det dypeste området nord for Karibien.
Under toktet klarte UiB-forskerne å dokumentere at «fjellet» Molloyryggen vest for Molloydypet representerer mantel og dypere skorpebergarter. Det er sjeldent at slike bergarter er eksponert på havbunnen («exhumed basement»).
Forskerne påviste også et naturlig oppkomme av olje og gass på ryggen. Det har ikke tidligere blitt observert slike lekkasjer i et tektonisk miljø der mantelbergarter er eksponert.
De kommende dykkene til Gakkelryggen vil bli nesten like dype som de som ble gjennomført i Molloydypet.
Verdens mest saktespredende rygg
Bakgrunnen for at GoNorth vil studere Gakkelryggen, er blant annet at den er den mest saktespredende ryggen i verden.
Nord for Svalbard er spredningshastigheten 0,7 cm/år. Nær den sibirske kyst er hastigheten 0,3 cm/år. Til sammenlikning har den midt-atlantiske ryggen en gjennomsnittlig spredningshastighet på 2,5 cm/år.
– Jo lenger øst vi beveger oss, desto saktere går spredningen. På et aksepunkt (rotasjonspol) som ligger i nordlige Russland inn fra Laptevhavet, er det ingen spredning i det hele tatt, der går det motsatt vei med kompresjon og fjellkjededannelse, forklarte Jan Inge Faleide, som sitter i ledergruppen til forskningsprogrammet.
Gakkelryggen er en forlengelse av den midt-atlantiske spredningsryggen, og strekker seg 1 800 km gjennom Eurasiabassenget før den møter kontinentalsokkelen nord for Sibir.
Rolf Mjelde, én av de vitenskapelige lederne i GoNorth og professor ved Institutt for geovitenskap ved UiB, fortalte at Gakkelryggen, med unntak av et segment av en spredningsrygg i Det indiske hav, er den eneste oseane spredningsryggen i verden med ultra-sakte spredning (under 20 mm/år).
– Den sakte spredningen fører til avkjøling slik at havbunnsskorpen blir langt tynnere enn normalt. I andre segmenter langs ryggen antar man at magmatismen er mer eller mindre fraværende slik at mantelen kommer opp til havbunnen, forklarte professoren.
Ifølge Mjelde er samspillet mellom disse prosessene veldig dårlig forstått, og han håper GoNorth-forskerne får anledning til å studere dette langs den vestlige delen av Gakkelryggen nord for Svalbard.
– Vi ønsker også å forstå hvorfor den hydrotermale aktiviteten er langt større enn det man kan forvente langs slike rygger, og hvordan slik aktivitet kan føre til anrikelse av mineralforekomster og utgjøre «hotspots» for marint liv, sa Mjelde.
Toktet til Gakkelryggen skal gjøres i samarbeid med tyske Alfred-Wegener-Institut og deres isbryter Polarstern.
Les mer om GoNorth, Polhavets geologiske gåter og fjorårets tokt her:
«Storsatsing i ukjent territorium»
«Hvordan ble Polhavet dannet?»
Konsortiet GoNorth
Følgende forskningsmiljøer deltar i GoNorth:
UiT Norges arktiske universitet
Universitetet i Bergen (UiB)
Universitetet i Oslo (UiO)
Universitetssenteret på Svalbard (UNIS)
NTNU
Akvaplan-Niva
Norges geologiske undersøkelse (NGU)
Stiftelsen Nansen senter for miljø og fjernmåling (NERSC)
NORCE
NORSAR
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
Norsk Polarinstitutt
SINTEF
GoNorth-ledelsen består av prosjektleder Gunnar Sand (SINTEF), Matthias Forwick (UiT), Rolf Mjelde (UiB), Hanne Sagen (NERSC) og Jan Inge Faleide (UiO).
