Det er salig å trå i fotsporene til egne forfedre. Slik kan det føles å lese gamle geologiske kart.
Spesielt på vandring gjennom landskapet som kartet skildrer. Noen kart forteller historier om landformer og løsmasser formet av isbrekapper og smeltevann. Dette er kvartærgeologiske kart.
Istidenes krønike ble en gang ble nedtegnet for hånd, men er nå digitalisert og lastet opp på felt-pc. Klart til oppgradering i en heldigital verden, på vegne av et samfunn som krever et presist presentert naturmiljø.
Kartleggere som leser landskap og løsmasser i dag, ser mer enn eldre kart beskriver. Vi har nye hjelpemidler: digitale data som gir modeller over landskapet. Med moderne muligheter materialiseres løsmasser og landformer som fordums forskere aldri fant da landet måtte dekkes til fots.
Gamle Norge trenger høykvalitets kvartærgeologiske kart. De gir kritisk kunnskap for arealplanlegging, naturvern, jordbruk, ressursutvinning, naturfarevurdering, industri og miljøevaluering. Noe som sårt trengs i en nasjon som bygger. Bygger ut og bygger ned.
Eldre kart har edel verdi, men må oppgraderes for å oppfylle dagens krav til presisjon. De har mangler, unøyaktigheter og forskyvinger. Det kan vi fikse! Og det gjør vi.
Kjip oppgave?
I en tid hvor kultur bruk-og-kast regjerer, kan det kanskje virke kjedelig å oppgradere kart. Alt kan erstattes, ting som folk. Vi investerer ikke i hverandre, for det finnes alltids andre. Reparasjon er radikalt.
Hva betyr vel eldre viten for et samfunn i utvikling?
Tidligere geologers stemme runger i kartene, som en stammehøvdings fortelling om jord og vann. De levde tettere på naturen da de kartla den gang. Likere dem som ser naturen og seg selv som ett.
Vi forsker og bygger med premiss om bærekraftig utvikling, men utfordrer ei begrepet. Bærekraft defineres som hvor mye vi kan ta, uten å ta for mye. Sjeldnere spør vi hva vi kan gi. For urfolk, handler bærekraft om balansen mellom å gi og ta. Neppe om balansen mellom å ta og ta for mye.
Tidens tann er trofast. For hvert kart skal tusenvis av prikker og streker flyttes og forandres. Samtidig skal det store bildet, kartets bedagede budskap bevares. Historien om isbrekapper og smeltevann forblir intakt. Men fordelingen av løsmasser i landskapet presiseres.
Kanskje er ikke kartoppgradering kartleggerens spenstigste affære, men den er essensiell. Landskapet, og forståelsen vår av det forandrer seg. Dette kalles landskapsutvikling, prosesser som tiltar i en skredutsatt, kystnær nasjon.
Dette er ikke bare forbrukerens tidsalder, men klimaendringenes og naturnedbyggingenes.
Norge er et mylder av landskapstyper. Innlandet har tykke løsmasser, kyststrøkene er skrinne, og dype fjorder og dalstrøk kan være komplisert oppbygd. Derfor kreves en myriade av tilnærminger når vi vurderer eldre karts geologiske og kartografiske kvalitet.
Når vi oppgraderer kart til dagens standard, forbedrer vi også datagrunnlaget til avledede produkter. Avledede produkter er digitale tjenester som eksempelvis viser hvor det kan finnes marine løsmasser. Områder som kan være utsatt for kvikkleireskred.
Kartene fra Norges geologiske undersøkelse forblir tidløse. Samtidig er det lett å se løsmasser i lys av tidsånden. Vi finner uoppdagede raviner og skredgroper i marine løsmasser. Dette er landskapets lysende lamper med varsler om farer som truer. Signaler om behovet for en toveis kommunikasjon med livsgrunnlaget vårt.
For mennesket i meg, betyr kartlegging med bærekraftsblikk at vi ikke kun skanner landskapet for hva vi kan ta. Landskapet er mer enn ressursbærende.
Det er sivilisasjonsbærende.
Så selv om reparasjon nå er radikalt, ønsker jeg inderlig at bærekraft skal handle om å gi så vel som å ta. Om å ivareta.
For vi har mye å gi. Vi kan gi landskapet forståelse og tålmodighet. Vi kan gi kartbrukere trygge rammer i form av gode grenser. Vi kan bidra til bevissthet bak beslutninger som berører befolkningens byggegrunn. Vi kan gi samfunnet kunnskapens trygghet.
Selv om nysgjerrige kartleggere gjerne søker mot uutforsket terreng, erobrere i bunn, så øyner vi noe mer. Ivaretakelsen av tidligere tolkninger, riktig og rettmessig representert i dagens digitale tjenester.
Kanskje bare en hvisken i vinden for et samfunn hvor spektakulære resultater rår. Ur-stemmen som maner at vi må forbedre og formidle forskerens forståelse av landskapet, så landets innbyggere kan bo og bygge tryggest mulig.
En stillferdig stemme. Men vi lytter!
Lina Bøe er forsker i kvartærgeologi ved NGU.
Dette er hennes bidrag til formidlingskonkurransen 2025.
