Forskere har rekonstruert en mammuts vandringer gjennom Alaska. Illustrasjon: Pixabay
En internasjonal gruppe forskere har rekonstruert en mammuts reise gjennom Alaska over hele dens levetid på minst 28 år for 17 000 år siden.
Rekonstruksjonen er basert på kjemiske analyser av mammutens støttann. Analysene har fungert som en slags kjemisk GPS-sporing.
Dette er mulig fordi hvert sted på planeten har sin egen distinkte kjemiske signatur, avhengig av den lokale geologien. Det er primært oksygen- og strontiumisotoper forskerne har undersøkt i studien, som er publisert i tidsskriftet Science.
Under den siste istid var mammuter, et dyr i elefantfamilien, svært utbredt på den nordlige halvkule fra Spania i sør til Alaska og Sibir i nord.
Da den globale temperaturen på Jorda begynte å stige og isdekkene trakk seg tilbake for om lag 15 000 år siden, stupte også mammutbestanden. De siste mammutene skal ha dødd ut for om lag 4 000 år siden.
Den nye forskningen er av stor betydning fordi vi i motsetning til kosthold, genetikk og økologi, vet lite om mammutenes «livshistorier».
En såpeopera
Støttannen som ble undersøkt i denne studien forteller historien til en mannlig mammut som levde i minst 28 år i Alaska.
Gjennom maten mammuten spiste, ble isotopene fraktet til og lagret i støttennene. Hvert lag i støttannen representerer en periode i mammutens liv.
Én av forskerne bak studien, paleoøkolog Matthew Wooler (University of Alaska Fairbanks) forteller til tidsskriftet Nature at mammutens liv kan sammenliknes med en såpeopera.
Hannen tilbrakte sine først 16 leveår som en del av en større flokk som migrerte over større avstander mellom spesifikke territorier, noe vi også gjerne ser blant dagens elefanter.
Etter fylte 16 år, endret oppførselen til mammuten seg.
Isotopmønstrene ble mer varierende, noe som antyder at mammuten vandret over større avstander i mindre konsistente geografiske mønstre. Trolig vandret han da alene.
I de siste 1,5 årene av sin levetid, ble leveområdet betydelig skrumpet inn til kun ett spesifikt territorium nær Alaskas nordkyst.
Wooler påpeker at isotopene kan fortelle at mammuten på denne tiden trolig sultet, noe som sannsynligvis også var årsaken til at han døde.
Vi vet ikke hvorfor mammutene døde ut, men sannsynlige årsaker kan knyttet til et varmere klima mot slutten av siste istid.
Isotopanalyser som ble utført i denne studien kan gi mer innsikt i oppførselen og migrasjonsmønstrene til mammutene. Ulempen er at støttenner må splittes opp, noe som innebærer å ødelegge verdifulle museumsobjekter.
