Det superdype borehullet på Kola-halvøya ble etter sigende boret for å lete etter nikkel, skriver Arne Bjørlykke, som selv fikk anledning til å besøke Kola på slutten av 1980-tallet.
Foto: Andre Belozeroff / Wikimedia Commons
Geoforskning har tidligere publisert en artikkel om verdens dypeste hull på Kola basert på et foredrag holdt av Vsevolod Prokofiev ved det russiske vitenskapsakademiet. Det er alltid noe fascinerende med verdens lengste, høyeste eller beste, og etter suksessen med Sputnik så var mye mulig i Sovjetunionen.
Min interesse for hullet var primært malmgeologisk. Hvorfor boret de 12 kilometer for å lete etter nikkel? For å forstå det må en kjenne litt til Vitenskapsakademiet i Sovjetunionens dager.
Akademiet hadde en stor innflytelse, mye penger og var helt frakoblet vanlige økonomiske vurderinger som vi i Norge prøver å lære studentene. Derfor var det mulig å lage et program for dypboring med formål å finne mer nikkel.
Jeg fikk på slutten av 80-tallet en invitasjon til å se på boringene og kjernene på Kola før de avsluttet boringen av verdens dypeste hull. Dette var på slutten av Sovjetunionens periode og Gorbatsjov hadde begynt å lette på restriksjonene på reiser til Kola.
Det var en interessant tur, men det var ganske sjokkerende for en professor i malmgeologi at Vitenskapsakademiet brukte leting etter nikkel på 12 kilometers dyp i jordskorpa som en av begrunnelsene for boring av hullet. Det var mulig å diskutere politikk, men prøvde vi å snakke om diamanter på Kolahalvøya, så var det total stillhet.
NÆR NORSKEGRENSEN: Det superdype borehullet er markert i rødt og ligger rett ved kobber- og nikkelgruven Zapolyarny. Smelteverket i Nikel ligger noen kilometer til vest. Øverst i kartet ser vi Kirkenes og Sydvaranger Gruve. Illustrasjon: Google Maps
Hullet har blitt fulgt opp med forskning i ettertid med temperaturmålinger, og temperaturen i bunnen av hullet er på rundt 180 grader, som gir en lav termal gradient.
Én av årsakene er bevegelse av meteorisk vann langs tektoniske soner og i permeable bergarter. En annen er at arkeisk litosfære generelt er kald. Derfor finner vi også diamanter i slike bergarter.
Akademimedlem Prokofiev opplyser at det på ca. 10 kilometers dyp ble funnet kvarts som hadde høysaline væske-inneslutninger med et høyt innhold gull.
FAR DEEP-programmet som var en del av det internasjonale kontinentalboringsprogrammet (ICDP) påviste store avsetninger av evaporitter mellom 2,2 Ga og 2,1 milliarder år siden (Ga). Det er grunn til å anta at de høysaline løsningene beveget seg ned på store dyp under den paleoproterozoiske riftingen.
Prokofiev tar feil når han snakker om dannelsen av gullet på det baltiske skjoldet. Det er ikke én type hydrotermalt vann som produserer gullforekomster, men to hovedgrupper.
Den første gruppen er høysalint vann med sulfat, og den andre er lavsaline løsninger med sulfid (H2S). Ved Gjeddevann i Pasvik ikke langt fra Kola-borehullet fant Norges geologiske undersøkelse (NGU) en gullforekomst i 1993 av den lavsaline typen med arsenkis.
Den er lavsalin fordi det dannes metamorft vann fra omdanning av kloritter og at gull går over i vannfasen når pyritt går til magnetkis. Det er den høysaline typen (Iron oxide copper gold, IOCG) som er mest vanlig, som i Bidjovagge i Finnmark.
Det interessante i foredraget til Prokofiev er alderen på 1,7-1,8 Ga, som er en annen gullperiode på det baltiske skjold, hvor de aller fleste forekomstene er dannet i perioden fra 1,7 til 1,9 Ga. Det er derfor grunn til å tro at gullet i væskeinneslutningene i Kola-hullet hadde en tilsvarende forhistorie.
For en gammel gullgutt er det interessant at selv gull oppløst i en saltholdig væske-inneslutning i kvarts kan skape slik interesse.
ARNE BJØRLYKKE
