Hardangervidda sin skjulte historie

Visste du at Hardangervidda en gang var eksponert i tropiske strøk, etterfulgt av oversvømmelse og platebevegelser? Dette er historien om den geologiske utviklingen som følge av dramatiske hendelser for 750 til 400 millioner år siden.

Den geologiske utviklingshistorien for Hardangervidda 750-400 millioner år siden. Foto: Karoline Øvretveit

Blant frisk fjelluft, Hardangerjøkulen og et vakkert landskap på Hardangervidda finner man en eksponert overgangssone mellom prekambrisk grunnfjell og overliggende kambriske bergarter- en sone nærmere kjent som det subkambriske peneplanet.

Dette er en urgammel forvitringsflate som inneholder en rekke informasjon om den geologiske utviklingen til området fra 750 millioner år siden og frem til i dag.

Begrensede undersøkelser

Studier av det subkambriske peneplanet og geologien på Hardangervidda er begrenset og har i liten grad blitt studert siden geologene Kjerulf, Brøgger, og Goldschmidt utførte omfattende kartlegging til fots på midten av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet.

Det var akkurat i disse fotsporene jeg også skulle gå for å samle inn geologisk informasjon i og rundt det subkambriske peneplanet på Hardangervidda. Min oppgave gikk ut på å sette sammen den geologiske utviklingshistorien for området.

Ettersom det subkambriske peneplanet er best eksponert på lokaliteter på Hardangervidda med begrenset feltsesong, gjaldt det å planlegge godt.

I løpet av høsten 2015 kartla jeg geologien fra Ustaoset i øst til Voss i vest.

Dagene gikk med til å skissere oppbygningen av bergartslagene på de forskjellige lokalitetene, beskrive og skissere mineraler og strukturer i bergartene, ta målinger med kompass av tektoniske strukturer, og ta med prøver av bergarter som videre skulle brukes for mikroskopisk analyse av både mineralogi og mikrostrukturer.

Fra feltarbeid til geologisk forståelse

Ut i fra mine observasjoner og forståelse kan man forenkle den geologiske utviklingshistorien til Hardangervidda til en tegneseriespalte (se figuren over).

For omtrent 750 millioner år siden var kontinentet Baltika, som Hardangervidda var del av, lokalisert nær ekvator med et tropisk klima.

En kombinasjon av platebevegelser, forvitring og vegetasjonsmangel på jorden på den tiden førte til at kontinentet ble nedbrutt til det som er kjent som det subkambriske peneplanet.

Ved å sammenligne friskt grunnfjell med grunnfjell fra den nedslipte sonen på Hardangervidda kunne jeg avgjøre at grunnfjellet har gjennomgått middels til høy grad av forvitring.

Like over peneplanet finnes en rekke sedimentære bergarter som ble til da havet steg inn over Baltika for 540 millioner år siden og avsatte sedimenter over grunnfjellet.

Nederst fant jeg forsteinet strandgrus og sandstein på noen av lokalitetene, mens lenger oppover i bergartsrekken kunne jeg se finere materiale i bergarten fyllitt.

Dette er et bevis på at havet steg gradvis inn over kontinentet. En fin lokalitet som viser spor etter denne havnivåstigningen finnes nær jernbanestasjonen på Finse hvor bølgeslagsmerker fra en urgammel sandstrand fremdeles er bevart.

Så kommer vi til den delen av utviklingshistorien som resulterte i dramatiske endringer som følge av platebevegelser.

Ettersom teorien om kontinentaldrift ikke ble introdusert før i 1912 av geofysikeren Alfred Wegner, oppstod det undring og diskusjon blant tidligere geologer fra 1800- og 1900-tallet i forhold til tektoniske strukturer og hvilke prosesser som har fremskaffet disse.

I dag vet vi at kontinentene flyter på en plastisk sone. I slutten av Kambrium begynte kontinentene Laurentia (dagens Grønland og Nord-Amerika) og Baltika å bevege seg mot hverandre.

Etter hvert ble det Baltiske kontinentet presset ned under den Laurentiske platen, noe som resulterte i den Kaledonske fjellkjededannelsen.

Studier av mineralogien i bergartene indikerer trykk og temperaturforhold som viser at Hardangervidda ble presset ned til omtrent 20 kilometers dyp mot jordens indre under den Kaledonske fjellkjededannelsen.

Men så er det ikke slik at kontinentalkollisjon kan fortsette til evig tid. På ett tidspunkt oppstår det ustabilitet i bergartsmassene. Det er nettopp dette som skjedde med den Kaledonske fjellkjeden.

Bergartskompleksene fra Laurentia trakk seg tilbake og etterlot seg intense deformasjonsstrukturer i bergartene. Både på storskala og mikroskala kan man se bevis fra tilbaketrekningen, og ved å måle orientering til strukturene med kompass viser det seg at Laurentia trakk seg tilbake mot nordvest.

Siden den gang har kontinentene fortsatt å bevege seg fra hverandre og dannet det vi kjenner som Atlanterhavsryggen.

Dette gir oss den geologiske utviklingshistorien for Hardangervidda fra 750-400 millioner år. Feltarbeid er spennende!

Bergarter er ikke bare “gråstein og kråkesølv” men innehar en rekke informasjon som hjelper oss med å forstå prosesser på jorden.