Havet dekker mer enn 70 prosent av jordas areal, men en svært liten del er kartlagt. Mange geologiske undersøkelser og andre organisasjoner gjør nå betydelige fremskritt for å kartlegge de store dypene.
Nye teknologier og metoder gir bedre kartlegging av havområdene. Her foto og eksempler fra Barentshavet. Illustrasjon: MAREANO
Hvordan vil teknologiske fremskritt, klima- og energiutfordringer og en voksende befolkning påvirke oppgavene og hverdagen til Norges geologiske undersøkelse (NGU) og de internasjonale søsterorganisasjonene i fremtiden? Hvordan jobber en geolog i 2058? Og hvilke materialer og hvilke tjenester vil samfunnet kreve av ressursgeologene og kartleggerne da?
I en nylig utgitt publikasjon utgitt av The Geological Society of London har ledere og direktører av en rekke geologiske undersøkelser gått sammen for å forsøke å svare på dette og dermed også bidra til at vi kommer et skritt nærmere å løse dagens og fremtidens samfunnsutfordringer med fokus på FNs bærekraftsmål.
Én av bidragsyterne er NGU-forsker og tidligere leder Morten Smelror.
I artikkelen Geology for society in 2058: some down-to-earth perspectives, forsøker Smelror å plassere de geologiske undersøkelsene i en verden som ligger 38 år frem i tid (og 200 år etter at NGU ble etablert).
LES OGSÅ: Mandater i endring
LES OGSÅ: Megatrendene som påvirker oss
LES OGSÅ: En grønn steinalder i 2058?
Havets hemmeligheter
Mer enn 70 prosent av jordas areal er dekket av hav, og nær 80 prosent av havområdene er dypere enn 3 000 meter. Dette er områder vi knapt har kartlagt, da de fleste menneskelige aktiviteter er lagt til de grunne kyst- og sokkelområdene.
De geologiske undersøkelsene i mange land er aktive innen marin utforsking og kartlegging – nye og stadig bedre kart kommer til takket være mer forskningsinnsats og nye teknologiske kartleggingsmetoder som 3D seismikk og LiDAR, skriver Smelror.
NGU-forsker og tidligere leder Morten Smelror har bidratt til publikasjonen om fremtiden til de geologiske undersøkelsene. Foto: Ronny Setså
Til tross for at flere land nå har nasjonale marine kartleggingsprogrammer pågående, inkludert vårt eget MAREANO, er marine kart på global skala fortsatt svært begrensede.
For eksempel ble den siste utgaven av det internasjonale batymetriske kartet over Polhavet publisert i 2012, og i dette kartet er det kun 11 prosent som er kartlagt ved hjelp av moderne multistråle teknologi. En ny versjon er imidlertid på trappene. For Sørishavet er det tilsvarende tallet 15 prosent (2013).
I 2058 vil vi ha kartlagt dybder og topografi, sammensetningen av havbunnssedimenter, biologisk mangfold, habitater og biotoper, i tillegg til forurensning i store deler av jordas hav. Vi vil ha fått ny og bedre forståelse for hvordan landskapene på havets bunn har blitt til og ser ut, hvordan de globale havstrømmene virker og hvordan de påvirker sedimentære avsetningsmønstre.
Morten Smelror påpeker at det i dag er på plass langtidsstrategier for å styrke bærekraftig vekst i marine og maritime sektorer (akvakultur, marin bioteknologi, havenergi, utvinning av dyphavsmineraler og kystturisme). Havet utgjør ryggraden for den fremtidige globale økonomiske veksten.
Norge trekkes frem som et eksempel, der petroleumsindustrien, shipping, fiske og oppdrett utgjør mer enn 40 prosent av brutto nasjonalprodukt og mer enn 70 prosent av eksporten.
Som en konsekvens har norsk marin forskning og innovasjon spilt en viktig rolle i utforskingen og utnyttelsen av det marine miljøet.
Miljøovervåking, marin forskning, gruvedrift til havs og petroleumsindustrien krever alle sterk teknisk ekspertise og avanserte ingeniørløsninger. Holistiske tilnærminger og integrerte løsninger samler eksperter fra mange fagfelt som kybernetikk, oseanografi, marinbiologi, ingeniørvitenskap og undervannsteknologi for å produsere nye vitenskapelige resultater.
Artikkelforfatteren trekker frem nye hyperspektrale avbildningssensorer utviklet av norske Ecotone (med opphav fra NTNU) som et eksempel. Den patenterte teknologien kan identifisere ulike marine habitater, økosystemer og alt som måtte befinne seg i vannkolonnen, som plankton og oppløst organisk material. Den kan videre identifisere sedimenter, rev og mineralnoduler på havbunnen.
Flere geologiske undersøkelser er involvert i kartlegging og overvåking av havbunnen. Mangelen på tilstrekkelig gode, høyoppløselige kart kan sette en brems på mulighetene for å utvikle større og mer bærekraftig bruk av marine naturressurser.
EU og Europa har begynt å samle og publisere tilgjengelige havbunnskart gjennom EMODnet som koordineres sammen med Finlands geologiske undersøkelse (GTK).
EMODnet er første generasjon av marine kart for Europa som krysser landegrenser, og de fremstår foreløpig som fragmenterte og med begrenset oppløsning. Det er likevel en stor forbedring fra tidligere publiserte kart.
Smelror påpeker likevel at disse kartene kan tilpasses ulike brukergrupper (for eksempel fiskere) og således bli nyttiggjort.
I 2016 startet Nippon Foundation et initiativ – Seabed 2030 – sammen med General Bathymetric Chart of the Ocean for å samarbeide om å kartlegge 100 prosent av havene innen 2030 med høy oppløsning. De geologiske undersøkelsene skal sammen med andre organisasjoner, bidra med kartlegging av nasjonale territoriale områder.
Å kunne tilby open access data og informasjon til en lang rekke offentlige og private brukere er nøkkelen til å imøtekomme de blå fremtidige utfordringene, avslutter Morten Smelror.
Illustrasjonene viser et eksempel på forbedring innen kartlegging av havbunnen, her fra Petermann-breen på Grønland. Illustrasjon: Seabed 2030
Les hele Morten Smelrors artikkel her
Publikasjonen ble utgitt som en oppfølging av konferansen Resources for Future Generation arrangert i Vancouver sommeren 2018.
