Jörn Thiede, professor ved fakultetet for geografi og geoøkologi, det statlige universitetet i St. Petersburg, holdt foredrag under Alfred Wegener-seminaret 8. februar. Tittelen hans var «Alfred L. Wegener i sin tid».
Sammendrag
Jörn Thiede legger i dette fordraget vekt på tre store vitenskapelig emner Wegener forsket på: 1) Hypotesen om kontinentaldriften (publisert i fire utgaver fra 1915 til 1929), 2) Boken „Die Klimate der geologischen Vorzeit“, som han skrev sammen med Köppen og publiserte i 1924. Her forklarte de blant annet klimaendringenes frekvens og hastighet sammenliknet med Milankovitsj-syklusene og 3) De glasiologiske og meteorologiske resultater som ble gjort under ekspedisjonene til Grønland i 1929 og 1930.
Alfred Lothar Wegener (1880-1930) levde samtidig som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, i en tid der polarforskningen blomstret opp og begge polene ble erobret. Nansen fikk bygget det første forskningsfartøyet for vitenskapelig arbeid i islagte havområder. Til tross for denne konkurransen ble også Wegener en verdensberømt polarforsker.
Alfred Wegener ble født i en borgerlig familie i Berlin. Etter fullendt skolegang studerte han meteorologi, og avla sin doktorgradseksaminasjon i 1904. Han ble ansatt som assistent på et meteorologisk observatorium i Lindenberg utenfor Berlin. Her lærte han å benytte drager for å føre meteorologiske instrumenter opp i stor høyde. Han gjennomførte også bemannede ballongoppstigninger og holdt en slags verdensrekord både i høyde og lengde av ballongferdene.
Wegener deltok i to danske ekspedisjoner til Grønland. Den første fant sted i årene 1906 – 1908 under Mylius-Erichsens skjebnesvangre utforskning av nordøst-Grønland, og den andre ekspedisjonen i 1912 – 1913 under Kochs krysning av grønlandsisen.
Wegener var dosent og professor ved Universitetet i Marburg i 1907 – 1919, avbrutt av krigstjeneste under første verdenskrig. Han ble såret ved fronten i Belgia relativt tidlig og kunne dermed vende tilbake til universitetet som rekonvalesent. Han brukte denne tiden på å skrive sin første bok om kontinentaldriften (publisert i 1915). Teorien ble i midlertid presentert tidligere under et foredrag på årsmøtet til “Geologische Vereinigung“ på det naturhistoriske Senckenberg-museet i Frankfurt 6. Januar 1912.
I 1918, mot slutten av krigen, tjente Wegener som offiser i staben av en tysk armé i de baltiske landene. En rekke lærere fra et naturvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Dorpat ble rekruttert til nettopp denne staben.
Etter krigen ble Wegener ansatt ved „Deutsche Seewarte“ der han inngikk et nært samarbeid med sin svigerfar, Wladimir Köppen. Begge var i stand til å tenke tverrfaglig, og resultatet av samarbeidet ble en revolusjonær bok om klimaendringer gjennom den geologiske historien (publisert i 1924).
I 1924 fikk Wegener tilbud på et professoriat ved Universitetet i Graz. Her arbeidet han til sin død i 1930.
Alfred Wegeners ekspedisjoner ble fulgt av et filmteam fra Tyskland. Her fra forskningsstasjonen Eismitte på Grønland.
