Denne «slagmarken» på bunnen av Barentshavet vitner om da gasshydrater tinte etter at isdekket forsvant for 15 000 år siden. I noen tilfeller lakk gassen ut på havbunnen, men i andre tilfeller ble det regelrette utblåsninger, noe kratrene er et resultat av. Det største kratret har en diameter på én kilometer. Fortsatt finnes det mye gasshydrater under Barentshavets bunn. Illustrasjon: Andreassen med flere, 2017
Gasshydrater er en kuriøs blanding av naturgass (metan) og is som opptrer under gitte trykk- og temperaturforhold, primært under havbunnen i kalde strøk og i dypere havområder. Hydratene minner om isklumper, men er brennbare.
Forskere mener at verdens gasshydratforekomster inneholder mer energi enn hele verdens olje-, gass- og kullressurser kombinert (geoforskning.no: Gasshydrater som energikilde). Én kubikkmeter metanhydrat tilsvarer 168 kubikkmeter metan i gassform.
Nå har en gruppe forskere utarbeidet et atlas over verdens gasshydratforekomster.
The World Atlas of Submarine Gas Hydrates in Continental Margins presenterer først og fremst kjente forekomster av hydrater basert på geofysiske observasjoner. Målgruppene er akademia, myndigheter og fagpersoner innen miljø- og olje- og gassbransjen.
Hydratene er stabile innenfor en viss sone for trykk og temperatur, og under og over denne sonen opptrer gassen i fri form. I bunnen av stabilitetssonen kan skillet mellom hydrater og fri gass skape en tydelig refleksjon i seismiske data, såkalte bottom simulated reflectors (BSR). Dette skal være den tydeligste geofysiske indikasjonen på gasshydrater.
Redaktørene skriver i forordet at atlaset fyller et kunnskapsgap innen geofysiske letemetoder, og gjennom 43 fagfellevurderte artikler skrevet av 143 forfattere blir gasshydratenes ulike former og uttrykk i seismiske profiler grundig presentert. Flere av eksemplene er hentet fra Barentshavet og Norskehavet.
Det skal også nevnes at kartlegging av gasshydrater er viktig i geofare- og klimaøyemed. De er sensitive for trykk- og temperaturendringer, og global oppvarming gjør at områder som tidligere var stabile, nå lekker gass.
Metan er en kraftig drivhusgass. Dette er blant annet godt dokumentert på norsk sokkel, inkludert Svalbard, av Senter for gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ved UiT Norges arktiske universitet.
I noen tilfeller kan gass som lekker fra gasshydratforekomster akkumuleres i grunnere lag under havbunnen der det til slutt skjer en utblåsning (geoforskning.no: Sprekkeferdige domer i Barentshavet). Både utblåsninger og destabilisering av havbunnen i forbindelse med lekkasjer kan utgjøre fare for liv og infrastruktur.
CAGE, som er verdensledende når det kommer til forskning på gasshydrater (geoforskning.no: Eksepsjonell forskning!), har siden 2013 bidratt til ny kunnskap om hvordan hydratene oppfører seg under et klima som varmes opp, hvor og hvordan de er utbredt i Arktis og Norskehavet, hvordan havbunnsfauna noen steder lever av gass fra lokale oppkommer i stedet for fotosyntese og hvordan hydratene førte til massive gasslekkasjer på havbunnen etter den siste istiden.
Det er dermed naturlig at senteret også har bidratt med og i en rekke av artiklene i atlaset. I denne sammenheng skal det også nevnes at Jürgen Mienert, én av redaktørene, er professor emeritus og tidligere leder ved CAGE. Også redaktør Christian Berndt (GEOMAR) har hatt tilhørighet til UiT.
Denne saken ble først publisert i GEO 2022.
