Bilde fra skredområdet i Gjerdrum. Foto: NGI
Faren er underkommunisert
I Norge er faren for kvikkleireskred betydelig underkommunisert. Det fører til at folk ikke vet nok om sikkerheten der de bor.
Som jurist gjør det meg bekymret for at de da heller ikke kan vite noe om hvilke rettigheter som de har for eksempel når det bygges ut i nabolaget deres. Eller hvilket ansvar de risikerer å få, når de bygger ut på egen eiendom. Det er også et problem for myndighetene, både lokale og sentrale, som da heller ikke forstår den reelle sikkerhetsmessige og rettslige relevansen av kvikkleira.
Holdningen har nok også vært at dette både er et lite og spesielt tema. Noe som bare pessimistene, nerdene og fagfolkene er opptatt av. De fleste har nok også tenkt at skredene skjer relativt sjelden og at det derfor skal mye til for at man er så uheldig at det hender innenfor «sitt» område.
Da blir det også en kort vei rent intellektuelt til at man bare overlater det til andre, for eksempel spesialiserte konsulenter som geoteknikerne og sektormyndigheter som NVE. Og så tenker man kanskje at forsikringsselskapene vil plukke opp regningen, hvis man skulle være så uheldig at man selv blir rammet.
Demring
Sakte, men sikkert begynner det imidlertid å demre for boligeiere, utbyggere, konsulenter og myndigheter at problemet har et mye større omfang enn det som har vært kjent inntil nylig.
Samtidig ser de på hva som skjer i Gjerdrum. I likhet med alle andre steder som har blitt rammet av kvikkleireskred erfarer innbyggerne og kommunen der nå det som jeg kaller katastrofe nummer to – etteroppgjøret, hvordan det er å bli frarøvet tryggheten der de bor, ansvarsdiskusjonene og kampen for å bygge seg opp igjen. Og da forstår man, at det finnes ikke noen forsikringsordning som er i stand til å bøte på sårene som oppstår når et kvikkleireskred rammer.
Som advokat for flere av ofrene for Kattmarkaraset i Namsos i 2009 har jeg sett dette på nært hold. Prosessene varer lenge, de sliter ut folk og lokalsamfunn, og flere av rasofrene dør før de rekker å reetablere seg. Så forferdelig er den usminkede sannheten om det som skjer etter de store rasene.
Min konklusjon er derfor at det er grunnleggende viktig at vi har god kunnskap om hvor det er fare for kvikkleireskred. Det er helt fundamentalt for at folk skal kunne være trygge der de bor.
Det er dette som danner bakteppet, når jeg i denne artikkelen setter fokuset på realitetene i forhold til spørsmålet om hvor mange som bor i farlige områder. Skal vi komme videre i arbeidet med kvikkleira, så må vi få kontroll på hva vi vet om det. Og ikke minst så må vi få klarhet i hvor mye det er som vi ikke vet.
Kunnskapshullene
Jeg er en av få mennesker som har skrevet en bok om kvikkleire. Jeg har i den forbindelse brukt utallige timer på å sette meg inn i hva som er status i dag, med tanke på hvor mye eller lite vi vet om hvor mange som bor i områder med fare for kvikkleireskred.
Svaret er rimelig enkelt: Vi har forsvinnende lite kunnskap om hvor det er skredfarlig og hvor mange det er som bor i slike områder. Det er på grensen til at vi nesten ikke vet noen ting. De som sier noe annet har etter min oppfatning ikke satt seg inn i det, eller så har de en misforstått forestilling om at det er viktigere å få folk til å føle seg trygge enn at de faktisk er trygge.
Jeg kan begynne med et eksempel som viser misforholdet mellom hvor rasene faktisk går i forhold til de faresonene som er kartlagt. Norges Geotekniske Institutt, NGI, hadde et fagseminar om kvikkleire i april i år. Der ble det presentert bilder fra sju av de største rasene siden 2009; i Kattmarka, Lyngen, Leksvik, Skjeggestad, Sørum, Alta og Gjerdrum.
Av disse var det bare Gjerdrum som lå innenfor en kartlagt kvikkleiresone. 6 av 7 ras gikk altså utenfor de kartlagte områdene. Og i det syvende raste det til tross for at geoteknikere hadde friskmeldt det. Det indikerer at det er vesentlig større sjanse for at rasene som skjer i tiden fremover vil finne sted utenfor kartlagte faresoner, enn innenfor.
Antall bygninger og personer i de kartlagte faresonene
I 2010 rapporterte Riksrevisjonen at 17.461 bygninger ligger i registrerte faresoner for kvikkleireskred.
I 2022 var tallet steget til 54 000 bygninger, det vil si en tredobling i registreringen på 12 år.
Ifølge NVE bor mer enn 110.000 mennesker innenfor det som er kartlagte faresoner for kvikkleireskred.
Men hvor mye utgjør det som faktisk er kartlagt sammenlignet med det som er mulige fareområder?
Gjerdrumutvalget
Gjerdrumutvalgets NOU 2022:3 På trygg grunn viser hvor stort problemet kan være. De skriver at det er ca. 1,8 millioner bygninger innenfor aktsomhetsområdet for marin leire, det vil si der det kan være kvikkleire. I dette området bor det ca. 2,8 millioner mennesker.
Det står ingenting i NOUen om hvor mye av dette området som man med sikkerhet kan vite at faktisk er rasfarlig, eller som man vet at ikke er rasfarlig.
Utvalget skriver at det er et ukjent antall soner fra kommunenes plan- og byggesaker som ikke er meldt inn til NVE og som NVE derfor ikke har oversikt over.
Videre står det at NVE har registrert 2310 soner. For 1892 av sonene er det kun det som kalles løsneområdet som er kartlagt. Løsneområdet er det området der rasmassene glir ut fra, det vil si der det etterpå dannes en grop. I disse 1892 sonene har man fortsatt ikke kartlagt det som kalles utløpsområdet, som er det området som rammes av rasmassene som glir ut. Som oftest er det området som rammes av rasmasser mange ganger større enn rasgropa.
NVE sier at kartlegging av utløpsområder er avgjørende, da det kan være like farlig å bo i utløpsområdet som i løsneområdet. Det skjønner man godt, når man tar i betraktning at deler av de 55 millioner kubikkmeterne med masser i Verdalsraset hadde en fart på opp til 70-80 kilometer i timen.
Utvalget anbefaler også en revisjon av faregradsklassifiseringen som ligger til grunn for kartleggingen. De stiller blant annet spørsmålstegn ved hvorfor faktoren tidligere rasaktivitet, det vil si i nærområdet, er så lavt vektet i farevurderingene. Hvis man legger så stor vekt på denne faktoren som man etter min mening burde gjøre, vil det føre til at vi får mange flere og større kvikkleiresoner, samt at det blir flere soner med høyeste faregrad.
Strandsonen, et stebarn i kartleggingen
I nyere tid er det i strandsonen vi har hatt flest alvorlige og store kvikkleireskred.
Strandsoner med kvikkleire omfatter arealer som er tett befolket, blant annet i Trondheim og Oslo og mange andre byer. Eiendom i strandsonen kan ha svært stor økonomisk verdi, det vil si i den grad man får lov til bygge der. Og det er nettopp også i disse områdene at utbyggingspresset for tiden er absolutt størst. Men hvor mye av strandsonen er faktisk kartlagt?
I 2021 skrev NVE i en intern rapport at man begynte å kartlegge faresoner i strandsonen først i 2015. Det står også at arbeidet på langt nær er ferdig. Og så kommer noe som er like viktig: Kartleggingen som allerede er utført må gjøres på nytt, fordi metoden som man har brukt har vært for dårlig.
Bare denne faktoren, at strandsonen i praksis ikke er kartlagt, gjør at flere hundre tusen mennesker sannsynligvis i løpet av de nærmeste årene vil oppdage at de bor i en faresone for kvikkleireskred.
Metoden ignorerer flate områder
Den geotekniske metoden for kartlegging av faresoner er ikke basert på geologi slik mange tror. Det er geoteknikere som kartlegger sonene og geoteknikk er et ingeniørfag. De får nesten ikke undervisning i geologi. En masterstudent ved NTNU får i løpet av de totalt fem årene som studiet tar bare 24 timers obligatorisk undervisning i geologi.
Når man ikke lærer seg geologi, så må man bruke noe som ligger nærmere kjernen i det som ingeniørfaget handler om. I tillegg til noen enkle statistiske betraktinger, er geoteknisk kartlegging av faresoner og analyse av skredfare derfor basert på det som kalles mekanikk. Metoden tar utgangspunkt i vurdering av skråningsstabilitet. Gjerdrumutvalget skriver:
Prinsippet er det samme som når en bro prosjekteres til å tåle en belastning. Stor last kan kreve kortere spenn og geometrien av brua kan tilpasses til å ta lasten. Slik analogi gjelder også for skråninger – geometrien tilpasses så skråningen står med god sikkerhet.
Jeg mener at denne analogien er feil. Løsmasseskråninger er vesentlig mer heterogene enn metaller, og løsmasser, særlig kvikkleire, har også helt andre egenskaper. Man kan etter mitt syn heller ikke bytte ut geologisk analyse av de faktorene som dominerer geologiske prosesser, som er det sentrale innenfor faget sedimentogi, med å regne på mekaniske formler. Men det er altså slik dagens system er.
Resultatet av at den geotekniske metoden fokuserer på skråningsstabilitet er at store arealer utelukkes fra kartleggingen. Området ved Leiråa i Snåsa er et eksempel på dette:
Rød strek markerer soner med «høy faregrad», mens oransje strek markerer en sone med «middels faregrad». Det som kjennetegner de sonene som man her har identifisert som rasfarlige er at de ligger i tilknytning til naturlige skråninger. De fleste skråningene er ravineskråninger, der elva og bekkene har gravd seg nedover i leira. I tillegg har geoteknikerne tatt med noen av skråningene inn mot bergveggen.
Jeg har satt på den blå ovalen. Der er området tilnærmet flatt. Vi ser at det er i dette området som man finner de største rasgropene. Jeg tør påstå at det indikerer at det er i dette området at det er størst risiko. Likevel har ikke den delen blitt inkludert i faresonene. På Statens kartverks karttjeneste Høydedata finner man mange andre tilnærmet flate områder der det har gått store ras.
Det som denne montasjen illustrerer er også at det som den geotekniske metoden først og fremst fanger opp er ravinering. Dette er i all hovedsak en kontinuerlig prosess med mindre og hyppige utglidninger. Prosessen skyldes en lovmessighet som man i geologien kaller angle of repose, eller friksjonsvinkelen.
Når vannet eroderer seg nedover i leira, vil dalen etter hvert bli bredere, fordi løsmasseskråninger over tid vil gjenopprette en vinkel på ca. 30 grader. Det fører også til at man får et forholdstall på ca. 2:1, der 2 er bredden og 1 er dybden. Dette er ikke en prosess som er typisk for kvikkleireskred. Det er noe som skjer i alle områder med leire og andre sedimenter som har små partikler.
Samtidig illustrerer montasjen at den geotekniske metoden i stor grad ignorerer de plutselige og voldsomme hendelsene i nesten flatt og slakt terreng som er det som er det typiske for de store kvikkleireskredene. Den fanger ikke opp det som før i tiden ble kalt leirfall.
Vi har så smått begynt å få en debatt om disse metodene. I en artikkel i Teknisk Ukeblad fra 2021 viser professor emeritus i geologi Johan Petter Nystuen og professor i geologi Helge Hellevang, begge ved Universitetet i Oslo, til at det er en kjensgjerning innenfor geologifaget at det har skjedd enorme ras på nærmest flat mark.
Jean-Sebastien L’Heureux i Norges Geotekniske Institutt, NGI, som er geolog med doktorgrad i geoteknikk, hevder i artikkelen at det er relativt sjelden med slike ras.
Det vi vet med sikkerhet er at det så langt ikke har vært noen kartlegging av hyppigheten av ras i flatt og slakt terreng. Samtidig sitter vi med mye anekdotisk kunnskap om dette. Vi kan se på noen eksempler:
Verdalsraset i 1893 krevde 116 menneskeliv og er dermed en av de største naturkatastrofene i Norge. Raset dekket et område på til sammen 12 kvadratkilometer.
Løsneområdet på 3 kvadratkilometer, som er markert med grønn farge i kartet, hadde en helning på ca. 2 grader fra øvre raskant til der elveløpet gikk før raset ble utløst. Det betyr at det var så å si flatt. Den som vil undersøke dette selv kan gå inn på Høydedata og bruke en funksjon der man kan tegne høydeprofiler.
Raset på Bekkelaget i 1953 er et annet eksempel. Det var mye mindre, men stort nok til at fem personer døde. Her er en tegning fra undersøkelsesgruppas rapport som viser terrengprofilen, der det skraverte området markerer rasgropa:
Rissaraset i 1978 var det nest største raset i forrige århundre. Løsneområdet var 1,5 kilometer langt og én person døde. I boka Rissaraset, grenda som forsvant, skriver Audhild Brødreskift at geoteknikerne som ble tilkalt for å vurdere rasårsakene ikke forsto hvordan det kunne ha seg at et så stort ras kunne skje i et nesten flatt område. Dette er for øvrig en bok som jeg anbefaler for de som vil sette seg inn i hvordan et stort kvikkleireskred rammer folk og lokalsamfunn.
Raset på Sjåenget i Overhalla i 2010 holdt på å ta med seg to anleggsarbeidere og havnet utpå hovedveien. Adresseavisen hadde følgende overskrift: «Området er jo helt flatt», med henvisning til reaksjonen fra en overrasket forsker fra Norges geologiske undersøkelse, NGU.
Jeg skal ikke bruke spalteplass i denne artikkelen på å skrive om årsakene til at det går ras i flatt terreng. Det er nok å konstatere at det skjer med ujevne mellomrom og at konsekvensene har vært store. Det skjer også hyppig nok til at man kan stille spørsmål ved hvor kvikkleireskred som har tatt med seg skråninger egentlig har startet. Ble de utløst i skråningen, eller startet de i et flatt parti og så ble skråningen passivt med «på lasset»? I forhold til de store kvikkleireskredene som har skjedd i Norge så mener jeg at vi nesten ikke vet noe som helst om dette.
Den som vil fordype seg i argumentene mot å bruke geoteknisk analyse av skråningsstabilitet i utredning av fare for kvikkleireskred kan lese høringsinnspillet som jeg har sendt inn til Gjerdrumutvalgets NOU.
Konklusjon
For å oppsummere, så bekrefter Gjerdrumutvalget og NVE at det er store områder som ikke har blitt kartlagt og at mye av det som er kartlagt faktisk må kartlegge mye på nytt, når man har fått på plass nye og bedre metoder. Videre ser vi at metodene ikke fanger opp rasfare i flate og slake partier, og at fagfolk blir overrasket når det går ras i denne typen terreng.
Det er derfor neppe kontroversielt å hevde at det reelle omfanget av rasfarlige områder i Norge er betydelig underkommunisert.
Avslutningsvis kan vi ta med oss at flere firma i bransjen for boligutvikling sier at de ikke vil bygge på kvikkleire og at redaktøren i fagtidsskriftet GEO sier at vi må verne all kvikkleirejord mot utbygging. Dette er viktige signaler fra profesjonelle aktører, og vi bør lytte til dem. Det som de sier innebærer implisitt også en oppfordring til folk som bor der det er marin leire om at de bør ha et mer bevisst og aktivt forhold til rasfare.
Hvis man er mest opptatt av å føle seg trygg, kan man velge å legge mest vekt på at det bare er en liten brøkdel av befolkningen som er bosatt i de kartlagte kvikkleiresonene.
Hvis man derimot ønsker å ha reell trygghet og å være i stand til å ivareta sine interesser, så kan man ikke overlate kvikkleira til geotekniske konsulenter og sektormyndigheter.
Rune Østgård er advokat og har skrevet boka Kvikkleire: farlige teorier (Embla forlag, 2021).
