Hvor mye havet vil ta opp av CO2 i fremtiden, kan vi ikke være sikre på, heller ikke FNs klimapanel (IPCC). Det innrømmer IPCC, men de unnlater å trekke frem solid forskning, som de kjente til, og som peker hen mot et noe større CO2-opptak enn det IPCC tror mest på.
Det betyr at IPCC ikke lever opp til det krav Richard Feynman (1918-1988) stilte til forskere om at de måtte legge frem «all informasjon som trengs for at de som er i stand til det skal kunne gjøre seg opp sin egen mening» (The Meaning of It All, 1998).
I dette innlegget vil jeg underbygge min kritikk av IPCCs fremstilling av klimaforskningen ved å vise at de heller ikke forteller oss alt/nok om effekten av vanndamp, som kg for kg er en kraftigere drivhusgass enn CO2.
IPCC bygger på arbeidet Gay Stewart Callendar (1898-1964) som i 1938 var først ute med en empirisk relasjon mellom temperaturøkning over landjorda -som hadde steget med 0,3 – 0,4 °C mellom 1880 og 1935.
Det falt sammen med at CO2-innholdet i atmosfæren hadde økt med 6 %. Den empiriske formelen som Callendar kom frem til, tilsa at en dobling av CO2-innholdet i atmosfæren vil føre til en temperaturøkning på 2 °C – der mer vanndamp stod for anslagsvis halvparten av oppvarmingen.
IPCC bruker den samme empiriske sammenhengen, men effekten av vanndamp er trukket ifra. Derfor opererer IPCC med at en dobling av CO2 -innholdet i atmosfæren vil gi en temperaturøkning fra CO2 alene på cirka 1 °C.
Det er fornuftig å skille effekten av vanndamp og CO2, men da burde man ha lagt fram separate tall for drivhuseffekten av vanndampen. Det har IPCC ikke gjort.
Bjørn Samset, klimaforsker ved CICERO Senter for klimaforskning, forsikrer oss om at vanndampen er tatt hensyn til – den er med «som bidragsyter til de underliggende faktorene». Jeg kan imidlertid ikke finne den.
Jeg kan heller ikke finne vanndampen i IPCCs omtale av Callendar og Svante Arrhenius (1859-1927) – som i 1896 publiserte formelen som Callendar brukte.
Når IPCC skriver at Callendar kom frem til at «halvparten av oppvarmingen [skyldes] menneskeskapt CO2» (AR6; kapittel 1.3.3), tar de til eksempel ikke med at han mente vanndamp stod for den andre halvparten. Og når IPCC omtaler arbeidet til Arrhenius, unnlater de å nevne at også han inkluderte effekten av vanndamp.
Det er lite trolig at denne mangelfulle omtalen av vanndamp i IPCC sine fagrapporter skyldes en forglemmelse fordi den er heller ikke tatt med i en figur (TS.15 – AR6) som viser hvilke drivhusgasser som bidrar til at det er blitt varmere i de lavere luftlagene, dvs. troposfæren (det er kun der temperaturen har økt).
Vanndampen er heller ikke med i en tilsvarende figur i forrige hovedfagrapport (AR5).
Verken Arrhenius eller Callendar hadde gode data på hvordan vanndampen fordelte seg rundt om på kloden. Dessuten måtte de utføre alle beregningene for hånd.
De kunne derfor ikke behandle vanndampen som en (selvforsterkende) drivhusgass, noe som betyr at når det blir mer av den, blir det varmere, og da blir det «plass» til enda mer vanndamp i lufta, og da blir det enda varmere, og så videre (det er mer avkjølende skyer som stopper prosessen).
Dette er prosesser som krever en type (iterative) beregninger som bare kan utføres av datamaskiner. Det har vi nå. IPCC bruker datamodeller til å kjøre «modell-eksperimenter». Når man utfører eksperimenter, sier den vitenskapelige metoden at vi skal variere én parameter om gangen.
IPCC burde derfor ha kjørt modeller med og uten mer vanndamp, som de selv hevder det har blitt mer av. Men det har de altså ikke gjort. Uten å forklare hvorfor. Er det fordi de ikke er i stand til det? I så fall burde de sagt klart ifra.
Ethvert problem har sine spesifikke metodiske problemer. Disse skal man gjøre rede for. Dette vet IPCC. Det er imidlertid ingen (sic) gjennomgang av den vitenskapelige metoden og dens begrensninger i IPCC sine fagrapporter.
Det er nettopp det IPCC ikke opplyser oss om, det de ikke tar opp, som gjør at jeg som forsker ikke stoler på konklusjonene – selv om jeg erkjenner at vi nå påvirker det regionale og det globale klimaet mer enn noen gang tidligere.
Fagrapportene til IPCC aktualiserer derfor Feynmans advarsel om at «Folk er ikke ærlige. Forskere er ikke ærlige [de heller]. Folk tror vanligvis at de er det. Det gjør det verre».
Jeg inviterer derfor andre til å bistå meg i arbeidet med å påpeke halvsannheter i IPCC sine fagrapporter. Jeg har så vidt begynt på det arbeidet.
PER ARNE BJØRKUM
Klimanalytiker, forsker i Equinor og professor emeritus ved UiS
