Isbreen som kappåt med trollet

Tidligere har Norges fjell trolig vært på størrelse med det Himalaya er i dag. Hvor har det blitt av disse enorme fjellene som strakk seg flere tusen meter til værs?

Norge er kjent for sin spektakulære natur og bratte fjell, men landskapet man ser i dag er bare rester av det som trolig har vært fjell på størrelse med Himalaya.

Så hvor har det blitt av disse enorme fjellene som en gang strakk seg flere tusen meter til værs, over det som i dag er norskekysten?

Er de spist av norske sagnomsuste troll eller sunket i havet for aldri å bli sett igjen?

Det sistnevnte er ikke så alt for langt fra sannheten, og med hjelp fra data samlet inn av oljeindustrien er nå spor som tidligere var skjult under havets mørke tilgjengelig for forskere.

Figur 1: Kystlinjen langs Antarktis som viser en «hurtiggående isstrøm» blant mer stillestående is. Isstrømmen viser tydelig hvordan isen begynner å sprekke opp (kalve) når vannet blir for dypt til å forsørge isen. Foto: Google Earth / André Frantzen Jensen

Fjellene vi ser i Norge i dag er i hovedsak formet gjennom en rekke istider som har funnet sted de siste 3 millioner år.

Det er isbreer fra denne perioden som har formet fjell om til løsmasser og transportert disse videre til kysten og dumpet dem på den norske kontinentalsokkelen (figur 2).

Ved hjelp av seismiske undersøkelser, som er ett av hovedverktøyene innen oljeleting, kan slike avsetninger som før var utilgjengelige nå kartlegges i detalj.

Når man ser på slike avsetninger av løsmasser utenfor Midt-Norge, begynner man å få et godt perspektiv på hvor mye av fjellene på fastlandet som har forsvunnet.

Figur 2: Havbunnen langs den norske kontinetalsokkelen med hvite piler som indikerer hvor enkelte hurtiggående isstrømmer har beveget seg fra fastlandet ut til dyphavet. Den gule linjen viser plassering av figur 3. Det fargerike området markerer den 3D-seismiske flaten vist i figur 4.

Noen kilo ekstra rundt midjen

Avsetningene utenfor Midt-Norge har fått navnet Naustformasjonen. Disse avsetningene har i løpet av de siste 3 millioner år ekspandert den norske kontinentalsokkelen med over 150 km vestover på enkelte steder (figur 3).

Dette tilsvarer halve strekningen mellom Oslo og Bergen. Tykkelsen på løsmassene kan være på over 1 000 meter og man kan ved hjelp av seismikk finne spor etter isen både på havbunnen og på begravde flater (eldre havbunn).

Figur 3: Tverrsnitt (2D-seismisk linje) av kontinentalsokkelen utenfor Midt-Norge som viser de forskjellige lagene til Naust formasjonen. Plassering er vist i figur 2.

Slike spor gir oss et godt bilde på hvordan løsmassene ble transportert og avsatt. Mesteparten har blitt transportert av det som kalles «hurtiggående isstrømmer».

Disse strømmene fungerer litt som transportbånd gjennom den mer stillestående isen og har kapasitet til å transportere store mengder materiale (figur 1).

Med «hurtiggående» menes en normal hastighet på opptil 2 km i året. Dette betyr at det vil ta minst 75 år for å dekke strekningen på 150 km, noe som kan få selv rushtrafikken hjem fra jobb til å virke effektiv.

Men med enorme mengder is i bevegelse gjennom en rekke istider er resultatet over 80 000 km3, transporterte og avsatte løsmasser, bare utenfor Midt-Norge. Dette tilsvarer om lag 6 000 lastebillass hver eneste dag i 3 millioner år.

Skjulte «strekkmerker»

Isstrømmer følger ofte landskapet og graver store trau når de beveger seg ut på kontinentalsokkelen, med bredder som kan nå over 100 km.

Disse trauene fortsetter gjerne helt ut til dyphavet, hvor vannet ble for dypt for isstrømmene til å fortsette.

Her vil isen begynne å kalve (bryte løs) og løsmassene blir dumpet, ofte i store vifteformede avsetninger.

Slik is lager også mindre merker som lineasjoner og morener.

Lineasjoner er som fartsstriper på havbunnen etter isen og kan sammen med trauene gi oss veldig gode indikasjoner på hvordan isen beveget seg.

Morener er hauger med avsatte løsmasser som indikerer midlertidige stopp eller tilbaketrekning av isen.

Disse kan markere alt fra store endringer i klimaet, helt ned til detaljer som årstidsvariasjoner.

Isbergene som kalver fra isbreen og flyter fritt i havet kan også pløye merker på havbunnen. Disse forteller oss ikke bare om klimaet men kan også indikere retningen på tidligere havstrømmer (figur 4).

Figur 4: 3D-seismisk flate som viser havbunnen og de mange merkene etterlatt av isen. Seismikken er levert av Statoil.

Vi er alle vinnere i dette eventyret

Selv om noe stein kanskje har blitt spist av troll, så vil det nok være isbreene som har tatt den største biten av landet vårt.

Til tross for dette kan vi som samfunn fortsatt nyte godt av det som tidligere var flotte fjell. Avsetningene gir oss enormt med informasjon om hvordan landet vårt har blitt slik det er i dag.

Det er for tiden også stadig økende fokus på klima. Avsetningene kan lære oss mye om tidligere klimaforandringer, som kan være nøkkelen for å takle fremtidens klimautfordringer.

Disse løsmassene utgjør også mesteparten av den norske kontinentalsokkelen som er helt avgjørende for primærnæringer og sekundærnæringer langs norskekysten, slik som fiske- og olje-industri.

Det er kanskje nettopp dette jeg forbinder med Norge, etter troll, fjell og vakker natur selvfølgelig.