Sigmund Hanslien er enig i at vi ikke trenger å bekymre oss for konklusjonen i artikkelen som stod i Nature. Han mener imidlertid at «den skarpe kritikken» jeg kom med var «basert på en misforståelse».
Hanslien begrunner påstanden med å vise til observasjoner som tilsier at Antarktis mister is tilsvarende nesten 150 gigatonn i året. Det er data som de amerikanske meteorologene ikke trakk frem. Det er en grunn til det.
Målingene som Hanslien viser til, baserer seg på en ny og indirekte målemetode som tar utgangspunkt i at gravitasjonsfeltet påvirkes av hvor mye landis det er. Dataene stemmer imidlertid ikke med det satellittene som måler høyden på isen, kommer frem til. Fagmiljøet jobber med å finne ut av årsaken til avviket. Enn så lenge stoler imidlertid fagfolkene på de (direkte) målingene som viser høyden på isen.
Det er imidlertid også andre tunge fagmiljøer som jobber med problematikken – så som World Glacier Monitoring Service. De oppgir at det totale tapet av landis på kloden mellom 1961 og 2015 er på 9 000 gigatonn (cirka 150 gigatonn per år). Nettotapet av is har økt havnivået med 27 mm – i snitt 0,5 mm per år. Bidraget fra Antarktis er imidlertid ubetydelig, kun noen få prosent (se figur 1).
Smeltingen fra jordas 19 000 isbreer har økt de siste årene, og bidrar nå med 1/3 av havnivåøkingen som er på cirka 3 mm per år. Men ifølge Wikipedia er Antarktis trolig i balanse. Det synes derfor klart at det ikke er Antarktis som har vært problemet.
Man trenger imidlertid ikke være forsker for å skjønne at havet vil stige med inntil to meter hvis dommedagsbreen kollapser. Det forskningen gå ut på, er å finne ut om den vil gjøre det. Det er ikke først og fremst et smelteproblem – det er et dynamisk problem. Isbreen stoppes nemlig av en motbakke og det fysiske problemet er ikke løst. Man omtaler derfor kollapsen som en hypotese («The Marine Ice Sheet Instability Hypotestes»).
Derfor er det oppsiktsvekkende at forskerne i Nature-artikkelen har kommet frem til at dommedagsbreen vil kollapse og uansett hva vi gjør med CO2-utslippet. De begrunner det med at datamodellen tilsier det, men de gjør ikke rede for hvordan de har løst det 40 år gamle fysikkproblemet. Artikkelen er derfor verdiløs. Den òg. Vi er i ferd med å drukne i denne type artikler. De er nemlig lett å produsere – ettersom man ikke trenger å studere naturen.
PER ARNE BJØRKUM
Professor emeritus ved Universitetet i Stavanger
